–De huser til og med sitt eget gjenferd

Av Line Elisabeth Vikhagen Lyngstad

Det første man kan finne i historiske kilder er at stedet fungerte som Harald Hårfagres kongsgård i år 872. Inger Lise Rettedal forteller at det videre ble gitt i len til Magnus Lagabøte i år 1257. Før han videre ble konge av Norge og flyttet til Bergen, rakk han å starte oppbygningen av klosteret. Lagabøte ga Utstein kloster i gave til Augustiner-munkene som driftet klosteret frem til reformasjonen i 1537, deretter var stedet i statens eie frem til den kom i familiens  i år 1700. Inger Lise og Anders er den ellevte generasjonen som i dag drifter klostergården.

Den hvite dame

-Det er mye skjult historie i de veggene her.. innleder Rettedal før hun forteller om stedets gjenferd «den hvite dame».

Cecilia Catharina Widding Garmann het hun, og er i direkte blodlinje med Anders. Hun, som mange på den tiden døde i barsel. Men før den skjebnesvangre fødselen var i gang fikk hun mannen til å love at han ikke skulle gifte seg igjen om det fatale skulle skje. Han holdt løftet i 20år, før han igjen ville gifte seg. Grunnet løftet torde han ikke gjennomføre ektemålet på klosteret, men dro til domkirken. Når han så i domkirken gikk oppover midtgangen mot sin nye fru, viser den avdøde Cecilia seg for han og han faller om. Åtte dager senere er han død.

-Sagnet sier at hun går igjen og bor her. Men vi har aldri sett henne. Kanskje fordi vi verner om stedet og familien.

Om ansvar og bruk av kulturminner

-Mantra innen jordbruk er jo at du tar det du har og prøver å gjøre det beste med ressursene man rår over og da gir det beste utgangspunktet for neste generasjoner.

Inger Lise forteller at hun og mannen føler et stort ansvar ovenfor kulturminnene og driften rundt dem. –Bygninger er jo en del av vår historie. Som har blitt formet gjennom flere tiår. Det beste vernet er gjennom bruk, det er jeg opptatt av.

For dem er både ansvarsfølelsen for å kunne gi noe videre til sønnen viktig, men også et ansvar for å holde vår felles historie i live.

Det er en lang og rik historie som paret føler ansvar for å holde i live. De er opptatt av å holde ting i bruk, og dergjennom holde det i hevd. Blant annet har de satt i stand en nordlandsbåt med hjelp fra en kystbonde i lokalsamfunnet,  forteller Inger Lise:

– Både båten og sjøhuset stod til forfall og nå er de gjenopplivet til å bli alles skatt, til alles glede. Det er det en verdi i. Det kommer jo ikke av seg selv.

Kulturminnefondet

Inger Lise forteller at de faktisk ventet ett helt år med å starte renoveringen av sjøhuset, fordi de gikk glipp av søknadsfristen til Kulturminnefondet det første året.

Kulturminnefondet har nå løpende søknadsfrist. 

-Vi har ikke råd til å løfte renoveringen av sånne bygg alene. Det er helt fantastisk å få både støtte og rådgiving i et slikt restaureringsprosjekt.

Flere ganger har representanter fra Kulturminnefondet vært og sett på prosjektet, noe som paret ser på som veldig nyttig: – De har en enorm kompetanse som man kan dra nytte av.

Prosjektet med sjøhuset som ble støttet av Kulturminnefondet har hatt positive ringvirkninger, gjennom en voksende søkegruppe fra regionen.