Randi Borgos og Anders Ose kjøpte den gamle setra Jo-Moavollen like utenfor Røros sentrum med ønske om å bidra til å ta vare på en liten, men viktig del av Røros-historien.
Randi Borgos og Anders Ose i solen på Jo-Moavollen i Småsetran. Her har tiden stått stille siden driften tok slutt i 1951 og frem til nå. Seterstuggu til venstre i bildet blir satt i stand av tradisjonshåndverker Ove Grytbak. Foto: Monica Hägglund Langen
Paret går rundt seterhusene på ski i strålende vintervær. Skiløypa som går forbi markerer starten på populære turer som Skåkås- og Stikkildalsrunden, og barnefamilier har gapahuken oppi Storstenåsen som turmål. Solen gnistrer i isrosene på vinduene og snøen smelter og drypper fra nevra under ‘torvhaldbordet’ på den gamle seterstuggu som de kjøpte for snart to år siden.
Totalt er det sju bygninger på eiendommen, og eierne legger ikke skjul på at det er kostbart å ta vare på hus som bærer preg av manglende vedlikehold:
– Derfor er vi veldig takknemlige som har fått støtte fra Kulturminnefondet til å sette i stand seterstuggu på Jo-Moavollen.
I tilstandsrapporten anslo Røros Bygningsvernsenter at å sette i stand seterstuggu, hovedbygningen på setra, vil koste over 600.000 kroner. Randi og Anders sendte en søknad til Kulturminnefondet og fikk tilsagn på 179.000 kroner.
– Seteranlegget er ett av de best bevarte i Småsetran, og det har stått tomt i mange år. Jeg vil rose eierne for å ivareta setras kulturminneverdier på en god måte, forteller direktør Simen Bjørgen i Kulturminnefondet.
Randi, som har lang erfaring både med kulturminner og Småsetran spesielt, brenner for at setra skal settes i stand som den var, uten moderniseringer. Foto: Monica Hägglund Langen
Første statlige regulering
Småsetran er et kjent og kjært område for tur og rekreasjon, og her er det aktivt jordbruk med mange teiger med dyrkamark, såkalte hagaer. Men sånn hadde det ikke trengt å bli. I 1976 var området satt av til boligbygging. En lokal aksjonsgruppe protesterte mot kommuneplanene, og Riksantikvaren gikk inn for at Småsetran måtte vernes som kulturhistorisk område. I 1981 fattet Miljøverndepartementet vedtak om ikke å stadfeste kommunens reguleringsplan, og resultatet ble den første statlige reguleringsplan i Norge som regulerte området til kulturhistorisk bevaringsområde.
– De klarte å sikre de kulturhistoriske verdiene ved at Småsetran går inn i et levende landbruk, der gårdbrukerne Ove Grytbak og Rolf Petter Tørres driver aktiv skjøtsel. Det er derfor det er så fint som det er, forklarer Randi.
Se videoen fra byantikvaren i Røros kommune som forteller om Småsetran og bevaringen av kulturlandskapet i seterområdet (åpnes i ny fane).
Tradisjonshåndverker Ove Grytbak jobber med husene på Jo-Moavollen. Foto: Randi Borgos
Autentisk setervoll
Selve seterstuggu på Jo-Moavollen ble flyttet fra utkanten av Røros sentrum til Småsetran på 1930-tallet av Jon Larsen Moen, Jo-Moa, som setra har fått navn etter. Akkurat hvor gammelt huset er vet man ikke, men eiendommen forteller en historie om gjenbruk med flere tilflyttede hus og lauer. En laue ble flyttet fra Galåen utenfor Røros, en annen fra Gjettjønna ikke langt fra Småsetran.
I 1994 skrev Randi en rapport om Småsetran for Røros kommune. Den gang, for snart 30 år siden, var status at bygningene på Jo-Moavollen trengte restaurering og vedlikehold. Nå er dette eiendommen hun selv skal være med og redde.
– Da vi fikk muligheten ville vi være med og ta vare på kulturarven. Jo-Moavollen er nok den setervollen i Småsetran som er minst endret, sier hun.
Seterstuggu restaureres av tradisjonshåndverker Ove Grytbak, som i 2014 mottok Kulturminnefondets nasjonale håndverkstipend nettopp for sitt engasjement for håndverktradisjoner. I tillegg til jobben som gårdbruker, er han håndverker og setter nå også i stand utedoen, vognskjulet og brønnhuset på setervollen. Bygningene er demontert og settes i stand innendørs gjennom vinteren, og til sommers skal de settes opp igjen, nyrestaurert. Fjøset var allerede istandsatt av Uthusprojektet på Røros da dagens eiere kjøpte Jo-Moavollen.
Anders og Randi ser ofte til husene, og i løpet av vinteren må de innom for å rydde snø av takene. Foto: Monica Hägglund Langen
Vil åpne dørene
Jo-Moavollen har cirka seks mål dyrkamark, og mye av den var gjengrodd da Randi og Anders overtok. Håvard Tamnes utførte et stort arbeid med å felle trær og grave opp røtter. I tillegg har familien Ose og Borgos lagt ned mange timer på rydding av kratt, men nå gleder de seg stort over at dyrkajorda er satt i stand og skal drives på nytt.
– I et levende landbruk er gårdbrukerne «cluet». Hadde ikke Grytbak og Tørres drevet hagaene og vollene i Småsetran, hadde det ikke sett ut, sier Randi.
Nå ser hun frem til våren med fuglekvitter og til å dyrke poteter og gulrøtter med barnebarna; fem gutter som med stor iver har deltatt i spikerfjerning og kvistrydding. Anders håper setervollen vil bli et trivelig turmål også for andre enn familien.
– Kanskje kan vi legge ut en nøkkel sånn at kjentfolk som kommer uanmeldt, kan gå inn og koke seg en kaffekopp – og kjenne på følelsen av å være tilbake på setra, forteller de.
Noe nytt, noe gammelt: Seterstuggu som mange skigåere passerer på tur til Skåkåsen, Stikkilsdalen og Avholdshytta. Foto: Monica Hägglund Langen
Tekst og foto: Monica Hägglund Langen/Kulturminnefondet. En kortversjon av artikkelen står på trykk i Norske Hjem og Rørosnytts påskemagasin, mars-april 2020.
Mange timer er lagt ned for å rydde skog, kratt og røtter på vollen. Foto: Randi Borgos.
1 – 2 – 3 i kvisthaugen under opprydningen av dyrkamarka. Foto: Randi Borgos.
Forskriftsmessig håndtering av tak med asbest. Foto: Randi Borgos
Til og med taket var gjengrodd. Anders Ose tar saga fatt. Foto: Randi Borgos
Kulturminnefondet kan gi støtte til boliger og bygninger, fartøy og båter, hager og kulturlandskap, som er i privat eie. Vårt mål er at et mangfold av kulturminner og kulturmiljøer bevares og brukes i fremtidig opplevelse, utvikling og verdiskaping. Les mer om prosjekter Kulturminnefondet har støttet her!