Røros kommune, Sør-Trøndelag
Muring med naturstein og leire har lange tradisjoner i Norge. Et viktig fellestrekk er bruken av lokale materialer. Skifer og leire ble hentet så nært byggeplassen som mulig. Etter hvert som nye materialer kom i handelen ble flere ildsteder bygd om eller reparert. Det ble da brukt tradisjonelle og nyere teknikker og materialer. Skader på eldre murverk kan være mange – fra setninger til utvasking av mørtel. Videre kan skader være forårsaket av feil materialbruk. Reparasjon eller nybygg av ildsteder må baseres på kunnskap om lokale variasjoner når det gjelder byggemåte og materialbruk.
Rasmusvollen er en av flere setervoller sør for Stikkillen. (Foto: Kulturminnefondet)
Seter på Rasmusvollen
Store deler av seterstua på Rasmusvollen i Røros kommune hadde skader. Sommeren 2013 ble det åpne ildstedet satt i stand i forbindelse med reparasjon av selve seterstua. Denne artikkelen viser:
- Leire og naturstein i ildsteder
- Skader og årsaksforhold
- Istandsetting av ildstedet på Rasmusvollen
Bruk av leire og naturstein
Leire som byggemateriale har vært brukt i flere sammenhenger. Allerede i bronsealderen ble leire brukt i leirklinte flettverksvegger.
I bygninger ble leire brukt som isolasjonssjikt i gulv og bjelkelag, som fyll i kistemurer og som ubrent leirstein i vegger og brannmurer. Leirmørtel har også vært mye brukt ved muring av ildstedsanlegg og som pusslag på vegger. Anvendelsesområdet er stort og tradisjonene er ulike fra landsdel til landsdel. Dagens bruk av leire ved produksjon av murstein og takstein viser at dette materialet har god kvalitet. I bygninger oppsatt før andre verdenskrig, har et stort antall bygninger innslag av leire i en eller annen form. I hus bygd før 1900 er bruken av leire som mørtel ved oppføring av ildsteder svært vanlig.
Leire er definert som en jordart hvor størstedelen av kornene er mindre enn 0,002 mm. Disse massene ble avsatt på stille vann da innlandsisen smeltet bort for omlag 10 000 år siden. På grunn av landhevingen finner vi i dag leire i kystnære strøk, og det er særlig rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden at vi finner de største avsetningene.
I innlandet finner vi avsetninger fra samme tidsperiode. Dette er masser med noe større kornstørrelse som gjerne betegnes som silt eller finsand. I noen regioner kalles disse massene for kvabb, og det er særlig langs breelvene og bresjøene vi finner denne forekomsten. Kvabb er mindre plastisk enn de leireforekomstene vi finner langs kysten.
Ved oppføring av ildsteder er naturstein det viktigste byggematerialet. Det viser seg at man tidligere brukte naturstein funnet lokalt. Dette var særlig skifrige og hogde steinmaterialer, men også åkerstein kunne inngå i ildsteder og fundamenter.
Fra Lergruvbakken ved Røros hvor det tidligere er tatt ut store mengder leire. (Foto: Kulturminnefondet)
I Gammelvollia i Os i Østerdalen har man lange tradisjoner for uttak av skifer til muring og taktekke. (Foto: Kulturminnefondet)
Muring med leirbruk på Rasmusvollen. Tradisjonshåndverker Johanna Henriksson i arbeid. (Foto: Kulturminnefondet)
Skader og årsaksforhold
Seterstua på Rasmusvollen inngår i et helhetlig tun med fjøs, to løer, et stabbur og en jordkjeller. Like ved ligger flere andre setervoller og oppdyrkede arealer i et setermiljø som er representativt for fjellregionen. Rasmusvollen er ikke i tradisjonell drift, men eieren, Rune Wintervold, ønsker å sette i stand og bevare hele anlegget. Han har tidligere satt i stand fjøs og begge løene, og når seterstua blir ferdig gjenstår stabburet og jordkjelleren.
Seterstua hadde store skader i laftverk, tak, ildstedsanlegg, kledning, vinduer og dører. Anlegget ligger i lett skrånende terreng med innsig av overflatevann mot seterstua. Ved vurdering av skader ble det særlig lagt vekt på behovet for å reparere laftverket og taket. Grua ble før istandsettingsarbeidet startet, antatt å være i så god stand at den kunne repareres uten demontering. Ildstedet er plassert i det midtre rommet mot den ene deleveggen i laftverk og yttervegg i bindingsverk. Ved prosjektering av tiltaket ble ikke kledning demontert for å vurdere eventuelle skader på baksida av grua. Pipa ble vurdert å være så skadet at demontering ned til taktroa var nødvendig.
Ved utbedring av laftverk og bindingsverk ble ytterkledning på det midtre rommet demontert. Da fant man ut at grua hadde skader i bakveggene. Videre var fundamentstein for grua sprukket og forvitret. På grunn av terrengtrykk og setninger, hadde hele ildstedsanlegget forskjøvet seg slik at pipa presset mot langveggen. Dette hadde videre ført til skader på delevegg. Etter en totalvurdering av skader og årsaksforhold ble hele ildstedsanlegget demontert etter grundig oppmåling og dokumentasjon. Ved demontering ble det registrert at de skifrige natursteinene var sprukne, forvitret og delvis brent i stykker. Over taket hadde mye av leirmørtelen forvitret.
Skadene på grua og pipa var forårsaket av vanskelige grunnforhold med teleutsatte masser, og vannsig i grunnen samt overflatevann mot hele bygningens langvegg på oversida. Videre var både naturstein og leirmørtel i dårlig forfatning, selv om innvendige gruevanger så relativt bra ut. Her kan man si at hele ildstedsanlegget hadde nådd et skadebilde hvor forsiktig reparasjon ikke ville være godt nok for framtidig sikker bruk.
Innvendig ser grua relativt bra ut. (Foto: Kulturminnefondet)
Her vises at fundamentstein er brukket og at bakveggen i grua er forvitret. (Foto: Kulturminnefondet)
Under istandsetting av den ene delen av seterstua. Ildstedsanleggets plassering vises godt. (Foto: Kulturminnefondet)
Gå til neste side »