Praktisk bygningsvern

Tekking av tretak med stikker

Rendalen kommune, Hedmark

Tretak har begrenset levetid avhengig av materialkvalitet og overflatebehandling. Tekking av tak med trematerialer krever god kunnskap om materialkvalitet, tilvirking av takstikker og tekkemønster. God planlegging av alle arbeidsoperasjoner er forutsetning for et godt resultat. Felles for tekking av hus med stikker er at man forstår tekkemetoden og hvilke forutsetninger som må oppfylles for å holde framtidig vedlikehold på et minimum.

Smithsætra ved Galtsjøen. Foto: Henning Søndmør

Smithsætra ved Galtsjøen under arbeid med tekking høsten 2011. (Foto: Henning Søndmør)

Smithsætra ved Galtsjøen

Den særegne Smithsætra ble oppført i 1892 som et landsted for to engelske fiskeentusiaster, som brukte stedet fram til 1939. De valgte å bygge anlegget i nærheten av gode fiskeplasser, godt skjermet og uten vegforbindelse. Anlegget har vært mindre brukt i flere år inntil eierne satte i stand anlegget for å bruke det i forbindelse med utleie.

I dag driver Galten Gård blant annet med fisketurisme og er derfor bærere av en lang tradisjon. I gårdens næringsvirksomhet er Smithsætra inkludert i dette.

Eksemplet belyser:

  • Tre til taktekking
  • Materialkvalitet og tilvirking av stikker
  • Kurs og tekkearbeid – hva ble gjort på Smithsætra
  • Videreført bruk
Stikker og spon. Foto: Kulturminnefondet

Fra venstre: brede, 80 cm, kirkespon, 46 cm, 2 typer høvla spon, 100 og 50 cm og sagd spon, 50 cm. (Foto: Kulturminnefondet)

Tradisjonen for tekking med trematerialer

Tekking av tak med trematerialer har lange tradisjoner i Norge, og har ulike uttrykk og tekkemetoder fra landsdel til landsdel. Både bord, stikker, spon og breder av gran og furu har vært benyttet. Levetiden på de tretekkede takene kunne variere, avhengig av materialkvalitet, treslag og klimatiske forhold.

Stavkirkene er viktige representanter for trearkitektur og byggeteknikk. Ved bygging av disse har man anvendt håndverksteknikker der man valgte de beste materialene til de mest utsatte stedene på huset. Taket og noen ganger veggene, ble tekket med spon. Dette var kløyvde spon eller stikker som ble formet med øks og tilpasset under tekkingen. Kirkespon ble også brukt på profane, ikkekirkelige, bygninger.

Bord som tekking var også brukt i tidligere tider. På kirker gjerne lagt liggende, sulagt. På eldre bilder ser vi også at stående bord, montert som over- og underliggere, er brukt på blant annet gårdsbygninger. Disse er ofte lagt som sekundær tekking når for eksempel never- og jordtakene ble utette.

I noen områder har tak blitt tekket med brede kløyvde stikker kalt «breder». Disse var cirka 50 til 110 cm lange og 10 til 30 cm brede. Tak har også vært tekket med uthulte kløyvde stokker som er lagt over- og underliggende. Denne teknikken er funnet i Aust-Agder og Telemark og kalles lokalt for «kvåv» eller «gvåv».

Tekking med trematerialer finner vi stort sett i hele landet, og både tradisjoner og materialtilgang har vært styrende for hvilke tekkemetoder man har brukt. Både stikker og spon har vært brukt som undertak for takskifer og teglstein.

Gå til neste side »