Steinfjøset på Bøsetra under oppføring. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)
«Opp gjennom Gudbrandsdalen ligger det hundrevis av steinfjøs, stundom ruvende og stundom i grå uanselighet. Enkelte har det lave torvtaket presset helt ned på murkronen, mens andre løfter seg med et tømret overbygg og bratt steintak.»
Av Einar Engen, kontorsjef i Kulturminnefondet
Slik begynner teksten i «Steinfjøs i Gudbrandsdalen» skrevet av Fartein Valen-Sendstad. I sin artikkel, som stod i Maihaugen 1957-1960, beskriver han steinfjøsenes betydning for landbruket i Gudbrandsdalen og Norge. I følge kilder ble det første steinfjøset bygd i Fron i 1761. I de påfølgende åra ble det bygd flere steinfjøs, både av embetsmenn og bønder. Dette var altså ei tid med framskritt og utvikling hvor man nå bygde fjøs med andre kvaliteter enn de tradisjonelle tømmerfjøsene. Og hva var det som gjorde at steinfjøs var så mye bedre enn tømmerfjøs?
Fram til midten av 1800-tallet var det vanlig at på de større gårdene var egne hus for hvert dyreslag beliggende i uttunet, og her var kufjøset det huset som hadde kortest levetid. På grunn av kondens og høy fuktighet var det ikke uvanlig at nye tømmerfjøs ble totalt forringet etter 30 år. Kvaliteten på laftetømmeret var avgjørende for levetiden ettersom noen var helt råteskadd etter 10-20 år.
I opplysnings- og reformtiden fra midten av 1700-tallet fikk steinfjøsene en særlig posisjon. Bygging av fjøs i stein ble belønnet med premier, og man kan si at sokneprest David Schiøth som bygde det første steinfjøset i Fron var en viktig foregangsmann. Og det var stein som byggemateriale som var den store nyvinningen i en periode hvor det mange steder mangel på bygningstømmer. Til å begynne med var det særlig i bygdene Øyer, Fron og Lesja at det ble bygd steinfjøs. Etter 1820 økte byggeaktiviteten sterkt, noe som har sammenheng med befolkningsvekst og framvekst av husmannsplasser. Det ble da bygd steinfjøs både på de store gårdene og på husmannsplassene.
De eldste steinfjøsa var ofte lave bygninger uten vinduer hvor gavlene også var murt. Planløsningen var som i de gamle tømrede fjøsa. Utover på slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet ble det bygd større fjøs, noen av dem med tømret overbygning. Vi kan altså se en utvikling i dimensjoner mens byggeteknikken er som tidligere – tørrmurt inner- og yttervegger med fylling mellom disse. Vi kaller dette for kistemuring hvor kistene er fylt med løse jordmasser eller torv som isolering. Noen fjøs ble bygd med stein som binder inner- og ytterveggene, men dette ville gi gjennomslag av kulde. Det var derfor vanligst at dyrehus i stein ble bygd uten tverrbindere i murverket.
Den store fordelen med steinfjøsa er at disse har lang varighet. I Gudbrandsdalen er også god tilgang på byggematerialer. Det ble også murt kjellere i stein for oppbevaring av gjødsel, en nyvinning som forbedret åkerbruket.
Rundt 1850 kommer «det store hamskiftet» og nå begynner en ny reformtid for foregangsmenn i landbruket. På slutten av 1800-tallet skjedde det store samfunnsmessige forandringer, også innenfor jordbruket. Bygging av steinfjøs blir mindre og mindre aktuelt, men det ble fortsatt bygd fjøs murt med naturstein fram til 1930-tallet. Valen-Sendstad beskriver steinfjøsenes betydning slik: «Steinfjøsene tilhører derfor en historisk tid. Men den idéen som skapte dem, eksisterer fortsatt, dog under andre former og vilkår.»
Bøsetra på Dynje
På Bøsetra under gården Nordre Bø i Ringebu ble det bygd et steinfjøs på slutten av 1700-tallet. Utvendig er fjøset 14 meter langt og 8 meter bredt, og det er murt med skifrig stein fra lokalt steinbrudd. Murverket er 1 meter tykt og murt uten avsmalning opp mot raftet. Fjøsmuren er cirka 2 meter høy. Det er ikke murt inn tverrbindere i muren. Gavltrekantene, røstet, er laftet og fjøset har åstak med stående bordtro, never og jord som opprinnelig tekking. Takoverbygningen hviler på murverkets yttervanger. Det er senere lagt bølgeblikk som nytt tettesjikt. Det er dør i begge gavlvegger og i den ene langveggen. Over døråpningene er det lagt store skiferheller som binder murkrona sammen.
De tre dørene i fjøset er enkle labankdører, kubåsene og gulv er av tre. På grunn av at fjøset er bygd i et skrånende terreng på siltholdige masser med høy kapillær aktivitet, har gulvet blitt kraftig råteskadet. Deler av innredningen er skadet, delvis på grunn av råte, men også på grunn av at fjøset hadde delvis rast sammen.
Rett på oversida av fjøset går seterveien gjennom seteranlegget. Veien ligger litt høyere i terrenget og jordmasser har blitt presset mot langveggen. Økt terrengtrykk og større og tyngre kjøretøyer på veien førte til at murverket ble deformert. Skadene var så store at det ble var nødvendig å demontere mesteparten av fjøset. Kun et hjørne ble stående urørt.
Murverket ble målt opp og dokumentert før hele den øvre langveggen, den ene gavlveggen og mesteparten av de øvrige veggene ble tatt ned sommeren 2014. Taket, gulvet og innredningen ble merket, dokumentert, demontert og lagret på stedet. Terrenget rundt fjøset ble senket mot veien og byggegrunnen ble klargjort før arbeidet med tørrmuring ble påbegynt.
Sensommeren 2015 startet gjenoppmuringen. Arbeidet utføres av håndverkere fra Nepal under ledelse av tømrer og murer Jeanette Myhre Ernst fra Ringebu. De tre håndverkerne arbeider til vanlig i Nepal som håndverkere og murere.
Fjøset bygges med samme stein som opprinnelig var brukt. Denne er i god kvalitet og kan gjenbrukes. På grunn av byggegrunnens beskaffenhet, det skrånende terrenget og veien som går like ved, ble det valgt å etablere et noe bedre fundament for fjøset. Fjøset er ikke lenger i tradisjonell bruk, og det ble valgt å mure inn tverrbindere som holder yttervangene og innervangene sammen. Kista fylles med stedlige masser slik det opprinnelig var gjort.
Fjøsets vegger ble murt opp i 2015 til opprinnelig høyde før de laftede gavlene remonteres og taket tekkes slik det var før. Arbeid med taket skal utføres i 2016.
Valen-Sendstad skriver i sin artikkel om murere og om selve håndverket. Fra slutten av 1700-tallet og fram til midten av 1800-talet var tilgangen på håndverkere god på grunn av den store byggeaktiviteten som den nevnte reformen førte til. Han nevner blant annet at det på slutten av 1700-tallet ble etablert en ny håndverkergruppe av murere i Øyer og Ringebu. I løpet av en 100-årsperiode er naturlig å tenke seg murerne ble dyktigere etter hvert som det ble bygd stadig nye hus i stein. Dette var håndverkere som også behersket bygging av grunnmurer og kjellere i bolighus.
Framtidige utfordringer
I dag er vi i den situasjonen at håndverkere som kan muring med naturstein er mangelvare. Etter mange 10-år uten vesentlig nybygging av tørrmurte konstruksjoner og hus, må håndverkerne på nytt lære seg denne teknikken. I løpet av de siste 20-30 åra har det riktignok blitt reparert flere tørrmurte hus, men bygging fra grunnen av med basis i den eldre måten å gjøre det på, er i mindre grad utført. Dette med unntak av noen hvelvmurte kjellere og bruer.
Bildet til venstre viser at håndverkerne snart har kommet opp til steinhellene som ligger over døråpningen. Bildet til høyre
viser tverrsnittet av muren, som er 1 meter bred. Foto: Einar Engen.
De innleide håndverkerne fra Nepal kommer fra en ubrutt tradisjon av murere. Her har unge håndverkere lært av de gamle slik at håndverket har blitt holdt i hevd. De forstår materialtypene og kvalitetene samtidig som de behersker selve mureteknikkene. Ettersom de kommer fra et land med andre byggematerialer, byggetradisjoner og byggeskikker, er de avhengig av oppfølging på byggeplass. Og det er derfor viktig at de får bistand av en som selv er murer og kjenner lokale og regionale byggetradisjoner.
På Bøsetra har man funnet fram til en form hvor murerne fra Nepal får arbeide selvstendig samtidig som de jobber sammen med lokale håndverkere. Dette gir gir muligheter for utveksling arbeidsteknikker til det beste for håndverkere fra to nasjoner.
Kilde: Fartein Valen-Sendstad, Steinfjøs i Gudbrandsdalen, Maihaugen 1957-1960