Feil materialvalg og håndverksteknikker skapte problemer

Maristua og Dovrestua etter istandsetting. (Foto: Einar Engen)

Etter istandsetting av bygningene. Maristua til venstre og Dovrestua til høyre. (Foto: Einar Engen)

I 1967 kjøpte Anne og Jacob Weidemann gårdsbruket Ringsveen ved Lillehammer, og her levde og arbeidet de i 34 år. Tunet bestod av flere bygninger, og i 1970 ble de to tømmerhusa Maristua og Dovrestua satt på tunet.

Av Ulf Ryen og Einar Engen

35 år senere var disse to husa i svært dårlig stand på grunn av store råteskader. Hva var årsaken til at disse tømmerhusa forfalt så rast? Var det dårlig vedlikehold, eller var det andre årsaker til det store forfallet. Artikkelen belyser dette, og den setter samtidig søkelyset på viktigheten av å bruke materialer og håndverksteknikker når eldre hus skal settes i stand.

Stiftelsen Ringsveen
I 1999 etablerte Weidemann stiftelsen Ringsveen, og formålet var at norske kunstnere kunne bo og arbeide i kunstnerhjemmet. Gården ligger litt for seg selv i den vestvendte lia ovafor Lillehammer. Med dyrka mark på nedsida av den toetasjes hovedbygningen og flere gamle hus på tunet, gir stedet utsyn ut over dalen samtidig som det er kort vei til byen.

De to enetasjes tømmerhusa, Maristua bygd på 1700-tallet og Dovrestua bygd på 1800-tallet, var viktig for Weidemann og for Stiftelsen Ringsveen. For Weidemann selv mest for å redde to tømmerhus fra forfall og for å bygge ut eiendommen sin med flere hus. For stiftelsen betydde det muligheten til å utvide tilbudet ved å bruke husa som møterom og som ekstra overnattingsrom.

Dovrestua under demontering. Foto: Ulf Ryen

Her er Dovrestua under demontering. På grunn av taklekkasjer var det store skader i åsene og i de øverste stokkene i langveggen. (Foto: Ulf Ryen)

Forfall etter kort tid
Etter hvert skulle det vise seg at begge husa forfalt, og de forfalt raskt. Hovedårsaken til dette var at taket var utett, og at tømmerveggene ble stående fuktig over lang tid. Det var særlig Maristua som var mest skadet. Den var innvendig panlet, og mellom kledningen og tømmerveggen var det dyttet med moderne isolasjonsmateriale. Dette førte til at både laftverket og kledningen aldri tørket ut mellom hver gang det regnet eller etter at snøen hadde smeltet.

Det ble etter hvert setningsskader i murene noe som førte til skjev belastning på tømmerveggene.

På 1990-tallet ble begge husa tekket med bølgeblikk. Dette reddet til en viss grad Dovrestua som ikke var panelt innvendig. For Maristua var det for sent – fuktigheten bak panelbordene ble aldri tørket ut slik at råteskadene utviklet seg videre. Et annet forhold som også skulle føre til skader var at fundamentene delvis var dårlig utført. Begge husa står i skrånende terreng, noe som fører til at man måtte bygge høy grunnmur på nedsida. Det ble etter hvert setningsskader i murene noe som førte til skjev belastning på tømmerveggene. Dette førte videre til andre skader og belastninger. Samlet sett var grunnmurer, laftverk, panel, takkonstruksjon og taktro.

Det viste seg at skadene var betydelige i Maristua. (Foto: Ulf Ryen)

Tro og tvil ved istandsetting
Ved istandsettingsarbeid i dag er det vanligste å skifte ut skadet laftverk ved å gjøre det på stedet uten demontering. Dette minsker risikoen for transportskader og for at noen går tapt underveis i arbeidet. I dette tilfellet måtte fundamentering gjøres på nytt, og råteskadene i tømmerveggene var svært omfattende. Det ble derfor valgt å demontere begge husa og transportere dem til lafthall hvor istandsettingsarbeidet kunne utføres. I dette inngikk demontering av listverk og innvendig kledning.

Totalt ble cirka 80 % av tømmeret skiftet ut i Maristua.

Under arbeidet med reparasjon av laftverket ble det tidlig klart at store deler måtte skiftes ut. I Maristua ble cirka 80 % av veggstokkene skiftet ut, i Dovrestua ble det noe mindre utskifting. Taktroa og flesteparten av takåsene ble også skiftet ut. Totalt ble cirka 80 % av tømmeret skiftet ut i Maristua, og mellom 30 og 40 % av tømmeret ble skiftet ut i Dovrestua.

Ved utbedring av den innvendige kledningen i Maristua var cirka 40-50 % av disse var helt ødelagt. De 1 ½ tommer tykke panelbordene var råtnet ned helt ut til malingssjiktet. Den innvendige kledningen i Maristua var opprinnelig. Denne var ådret ned til brystningen, som var i form av rosesjablonger, og nederst en rødbrun mahogniådring. Og det var nok den innvendige kledningens kvalitet som førte til at man valgte å ta den store jobben med dette huset.

Vurdering og oppsummering
Når vi ser tilbake på mye av det istandsettingsarbeidet som ble utført for 30-40 år sida, er dette preget av at man gjorde det med den kunnskapen og kompetansen man da hadde. Dette gjaldt både rådgivning, materialvalg, håndverksteknikker og håndverkertilgang. Litt forenklet kan vi si at kunnskap om eldre materialforståelse og riktige håndverkteknikker ikke var det viktigste.

I dag vi si at de ikke visste hva de gjorde på 1970-tallet, og vi i dag gjør alt riktig. Neste generasjon kan si at det samme om oss om 30-40 år. I dag kan vi imidlertid konkludere med at hvis vi bruker samme materialkvaliteter som de bruke for noen hundre år siden, vil husa ha lang varighet hvis vi gjentar det handverksfaglige . Det aller viktigste er vi ikke ukritisk blander inn nye bygningsmaterialer i eldre hus.

 

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Fortidsminneforeningens magasin «Fortidsvern», nr. 4/2016

X

Del dette med en venn