Steinfjøset på Hoelstad gård – skader og årsaker
Skadene på fjøset ble større for hvert år som gikk. Store gjennomgående sprekker var de mest alvorlige. Gjørslie fikk etter hvert valget mellom å rive fjøset og oppføre en ny bygning på fjøstomta for å benytte dette i sin næringsvirksomhet. Det andre alternativet var å reparere og sette i stand for ny bruk. Næringsvirksomheten var å drive eget malingsverksted, noe han i flere år har gjort i et lite hus nedenfor gården. Valget falt på å reparere fram for å bygge nytt.
Steinfjøs ble gjerne bygd uten dyp fundamentering. Med varm husdyrgjødsel i møkkjelleren var man sikret at frost og tele ikke kom inn under fundamentene. Videre beholdt veggene god fuktbalanse når det var dyr i fjøset på vinterstid. Etter at slike bygninger kom ut av bruk ble gjerne kjellerporten stående åpen, og telen gikk inn under vegger og fundamenter. På grunn av at veggene til en viss grad er fleksible, vil det også bli endret trykk mot vinduer og dører når telen tar tak under fundamentene. Det er derfor ikke uvanlig å se sprukne ruter i slike bygninger etter at de er kommet ut av bruk. Hvis fyll i steinkista blir mettet med fuktighet og ikke får anledning til å tørke opp før frosten setter inn, vil det gi økt trykk på både inner- og yttervegger. I flere tilfeller vil da enten yttervegg eller innervegg rase ut. På Hoelstad gård hadde endret trykk ført til store gjennomgående sprekker fra bakken og opp til murkrona.
Bildet over viser tidligere reparasjoner med sementmørtel.
(Foto: Einar Engen/Domkirkeodden)
I tilfeller hvor overbygget på den kistemurte fjøskassa har skader i svillstokker i laftverk eller i bunnsvill i bindingsverk, kan dette også føre til skader på selve murverket. Videre kan setninger i fyllinger i veggene føre til endret trykk og påfølgende skader. Det har også vist seg at bruk av sementbasert mørtel kan føre til skade på grunn av at sementen er helt stiv og har mindre evne til å ta opp setninger og bevegelser i selve bygningen og i terrenget rundt huset.
Etter flere vurderinger av kostnader og nytteverdi, valgte Gjørslie å utarbeide flere søknader om støtte til istandsetting. Gjennom sitt malerverksted har han vært godt orientert om kulturminnearbeid og om mulige støtteordninger. Da han prosjekterte istandsetting av fjøset tok han kontakt med Hedmarksmuseet, som i flere år har bidratt med rådgivning til eiere av eldre hus i denne regionen av fylket.
Det var store gjennomgående sprekker fra bakken og opp til toppen av muren. (Foto: Einar Engen/Domkirkeodden)
Istandsetting – metode og utførelse
Bygningens tilstand ble før istandsetting gjennomgått av erfaren håndverker sammen med eier. Sprekkene utvendig og innvendig ble vurdert, og konsekvenser av tidligere endringer/ombygging og tilbygg ble drøftet. Videre ble skader i overbygget registrert og nyere sementreparasjoner ble utredet. Etter å ha fått oversikt over alle skader og vurdert årsaken til skadene, ble gavlvegg mot sør og de nærmeste partiene på langveggene demontert. Under demontering ble det klart at det var brukt masser med relativt store steiner i kistefyllingene, noe som kan ha bidratt å gi økt skadebilde. Man fant også ut at møkkjelleråpningen i gavlveggen var sekundær. Dette var en bygningsmessig endring som hadde ført til svekkelser i murverket.
Detalj som viser hvordan veggen var bygd og hvilke typer masser som hvilke typer masser som var brukt som fyll.
(Foto: Vegard Røhme)
Fjøsmuren etter istandsetting. (Foto: Kulturminnefondet)
Ved gjenoppmuring ble fundamentene forsterket, og det ble brukt noe bedre murestein enn opprinnelig brukt. Utover dette ble murverket murt i forband slik det opprinnelig ble bygd. Det ble også brukt fyllmasser i murverket av noe bedre kvalitet enn opprinnelig.
Alle materialene til murverket ble funnet lokalt. Muringen ble utført for hånd med hjelp av gravemaskin.
Ved å tilpasse hver enkelt stein til omliggende steiner, sikres god stabilitet. Ved avslutning av murverket mot overbygget ble det lagt vekt på å sørge for at bunnstokkene i bindingsverket lå riktig mot øvre del av murverket. Bindingsverkdelen hviler tungt mot murkrona og det samme gjør bjelkelaget for etasjen over. Når bygningene er tekket med tunge tak, som for eksempel skifer eller teglstein, gir dette stor tyngde som må tas opp i murverket. Reparasjonsarbeidet ble utført med en forståelse av at hele bygningen ble sett under ett – selv om det kun ble gjort arbeid på deler av den.
Bygninger av denne typen som skal brukes for samme formål som de er bygd for, trenger normalt ingen ekstra tiltak. I de tilfeller hvor kun deler av fjøset skal brukes der overbygget har blitt isolert, vil selve steinfjøset stå uoppvarmet gjennom vinteren. I slike tilfeller bør man sikre bygningen ved isolering av murvegger og fundamenter.
På Hoelstad ble det valgt å montere en godt isolert port inn til møkkjelleren for å unngå teleskader. Det er lettere å holde oversikt over en bygnings tilstand og eventuelle skadeutvikling dersom den er i jevnlig bruk. I de tilfeller hvor bygninger som er ute av bruk skal være en del av et tun eller bygningsmiljø, vil ettersyn og skadeforebyggende tiltak være nødvendige.
Bildet viser hvordan hønsehuset var før omgjøring til verksted og etter at det er tatt i bruk. Et godt eksempel på ny bruk av eldre landbruksbygg. (Foto: Kulturminnefondet)