Fagstoff

Suksess eller tragedie ved valg av materialer?

Godt verktøy og materialer som er varige og stabile gir resultater. (Foto: Henning Olstad)

Godt verktøy og materialer som er varige og stabile gir resultater. (Foto: Henning Olstad)

Norge er dekket av skog og trevirke og vi har lange tradisjoner hvor trematerialer inngår i de bygde konstruksjoner – fra de enkleste stuebygninger til storgårder. Historisk har stein vært forbeholdt monumentalbyggene. Dette endret seg imidlertid med massebyggeriet i de store byene i siste halvdel av 1800-tallet. Her var det teglsteinen som utgjorde byggeklossene.

Av Einar Engen og Mathilde Sprovin

Felles for det historiske byggeriet er at bygningene i hovedsak var basert på bruk av lokale råvarer, og produktspekteret var begrenset. Man hentet stein i lokale steinbrudd, trevirke fra nærliggende skogområder og teglstein fra lokale produsenter.

På slutten av 1800-tallet var det cirka 50 byggevarer å velge mellom. Etter 1950 endret dette seg, da det stadig ble utviklet flere materialtyper for bruk i husbyggingen. I dag finner vi nærmest et ubegrenset utvalg, anslagsvis opp mot 50.000 produkter – og antallet stiger. Nye byggematerialer i eldre hus gjør imidlertid ofte mer skade enn nytte, og for huseiere og håndverkere er det ved istandsetting avgjørende å velge varige og stabile materialer tilpasset den enkelte bygning. Dette gjelder alt fra fundamenter, konstruksjon og kledning, til vinduer og dører, taktekke og overflatebehandling.

Kalk som byggemateriale har svært lange tradisjoner, men utover på 1900-tallet ble den i stor grad avløst av særlig sementbaserte typer. I dag er kalk som byggemateriale på vei tilbake hos mange håndverkere. Bildet viser kalking av vegger i et fjøs. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Kalk som byggemateriale har svært lange tradisjoner, men utover på 1900-tallet ble den i stor grad avløst av særlig sementbaserte typer. I dag er kalk som byggemateriale på vei tilbake hos mange håndverkere. Bildet viser kalking av vegger i et fjøs. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Eldre materialforståelse og tidligere tiders byggeteknikker
I dag bruker vi begrepet den eldre materialforståelsen når vi skal sette i stand historiske bygninger. Ved istandsetting skal vi forholde oss til de byggeteknikkene som ble brukt da bygningene ble oppført. Materialforståelse og byggeteknikk henger uløselig sammen.

Den verneverdige bygningsarven består stort sett av tre- og murhus hvor det største antallet er bygd fram til begynnelsen av 1900-tallet. Byggeteknisk inngår disse i det tradisjonelle byggeriet der håndverkskunnskapen går i en ubrutt linje tilbake til middelalderen, dette gjelder også for bruken av materialer. Den svenske restaureringsarkitekten Ove Hidemark beskrev utvikling av materialkunnskap på denne måten:

«…Den byggnadsteknik vi övergav på 1950-talet var empirisk väl prövad i en 1000-årig tradition. För alla som bygger idag borde den traditionella tekniken vara en baskunskap och en inspirationskälla för bättre byggnadsteknik.»

Haugenloftet i Bygland, Aust-Agder, ble bygd 1217/18 og det er et godt eksempel på hvilke materialkvaliteter og håndverksteknikker man brukte da. I dag er loftet både lærebok og inspirasjonskilde for håndverkere. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Haugenloftet i Bygland, Aust-Agder, ble bygd 1217/18 og det er et godt eksempel på hvilke materialkvaliteter og håndverksteknikker man brukte da. I dag er loftet både lærebok og inspirasjonskilde for håndverkere. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Valg av materialer må ses i lys av utviklingen gjennom flere hundre år. Kunnskap om hvilke materialer som skal brukes i de forskjellige deler av bygget er derfor nødvendig. Videre er det viktig å vite når huset ble oppført, hva det ble brukt til, hvilke klimatiske påkjenninger det har hatt og har, og hvilken bruk skal det ha i framtida. Ved istandsetting må vi ha kunnskap om lokale og regionale materialtradisjoner, og ha kjennskap til andre ytre forhold som er viktige for den framtidige bruken og ikke minst vedlikeholdet.

Trevirke som byggemateriale
Tidligere ble stort sett alle trematerialene skaffet til veie lokalt eller regionalt. Det var vanligvis kort vei mellom materialressursene og byggeplassen – transportkostnadene var lave. Det var også mange mindre sagbruk som bearbeidet virket, tilpasset lokal byggeskikk. Endringer i skogbruket fra plukkhogst til bestandsskogbruk var en industrialisering som førte til at beregnet hogstmodenhetsalder sank, mange sagbruk ble nedlagt, og virket ble transportert over lengre distanser.

Det kan hevdes at industrialiseringa av skogbruket skaper en fremmedgjøring til materialene som får flere negative konsekvenser. Hurtigvoksende tømmer har større årringer, mindre tetthet i trevirket, og er jevnt over av lavere kvalitet for bruk til bygninger. Det er ikke lenger det nære samarbeidet mellom de som tok ut trevirket og de som skulle bruke det – snekkeren går nå på de større trelastlagrene og forsøksvis orienterer seg i de ferdige sagde materialene. Vi kan i dag si at begrepet proveniens, eller stedegenhet, for trematerialer til husbygging er borte. Sentraliserte materiallagre har i stor grad overtatt markedet, noe som også gir økte transportkostnader.

Urskogen i Gutulia i Engerdal kommune, Hedmark, er et godt referanseområde for å lære hvordan det så ut før det moderne skogbruket gjorde sitt inntog. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Urskogen i Gutulia i Engerdal kommune, Hedmark, er et godt referanseområde for å lære hvordan det så ut før det moderne skogbruket gjorde sitt inntog. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)


Et snitt av furustokk viser her hvor stor kjernevedandelen er. Dette er virke som har lang holdbarhet. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Et snitt av furustokk viser her hvor stor kjernevedandelen er. Dette er virke som har lang holdbarhet. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Utfordringen i dag er å skaffe oversikt over lokale leverandører og bedrifter som kan bearbeide tømmeret til ønsket dimensjon. Dette er godt miljøvern. Gjenbruk av mest mulig av de opprinnelige materialene er også godt miljøvern. Ved restaurering sier vi vanligvis at det skal tas vare på så mye som mulig av de opprinnelige materialene. Den viktigste begrunnelsen for dette er å bevare mest mulig av autentisiteten i huset, men en ekstra tilleggsverdi er at mengden av avfall fra byggeplassen reduseres.

Tradisjonen for mur- og tekkematerialer
På samme måte som byggematerialene i tre inngår murverk og tekkematerialer i en tradisjonell og lokal materialforståelse, som endret seg ut på 1900-tallet. Troen på framskrittet førte til at man forkastet de gamle kunnskapene og benyttet nye metoder på eldre bygninger. Et eksempel på dette er de mange ruinrestaureringene utført med moderne sementmørtel, noe som har gitt store skader. Tidligere fantes det mange teglverk som produserte for et lokalt og regionalt marked. Det samme gjaldt steinbrudd som tok ut materialer til fundamenter, piper og takstein – det er ikke tilfeldig at soklene på Stortinget og Slottet er bygget i Grorud-granitt. I dag er mange teglverk og steinbrudd nedlagt, og også her har vi mistet de lokale variasjonene.

Bildet viser tørket leirstein klar for brenning. Ubrent leirstein egnet seg også godt som brannmurer ved skorsteiner og som byggematerialer. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Bildet viser tørket leirstein klar for brenning. Ubrent leirstein egnet seg også godt som brannmurer ved skorsteiner og som byggematerialer. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Tradisjonelle overflatebehandlinger – maling
Som nevnt over er det lange tradisjoner for byggematerialene, trevirke så vel som murverk. Den eldre materialforståelsen er videre kjennetegnet av et relativt lite produktspekter. Det samme er tilfellet for forskjellige typer maling for innvendig og utvendig bruk. Historisk finner vi, i tillegg til få produkter, også her lokale og regionale tilpasninger, blant annet ser vi hvordan man i de kystnære strøkene benyttet tranmaling, mens man i innlandet i stor grad har brukt komposisjonsmaling. Og igjen ser vi at utviklingen med en stadig mer industrialisert produksjonsmåte får konsekvenser.

Brukes det for tett maling, som ikke er diffusjonsåpen, vil trematerialene under råtne.

Brukes det for tett maling, som ikke er diffusjonsåpen, vil trematerialene under råtne.

Ved moderne produksjon har malingstypene endret seg fra diffusjonsåpne til svært tette malingslag. Videre har man mistet de lokale og regionale forskjellene. Det samme malingsproduktet handles inn og påføres – det være seg på huset på Helgelandskysten eller villaen på Slemdal i Oslo. Kunnskapen om tradisjonsmalingen som ble tilpasset de lokale forhold er for mange i ferd med å gå tapt. I tillegg til dette har nyere produksjonsmåter ført til mer bruk av tilsetningsstoffer og løsemidler som ikke er i tråd med opprinnelige malingstyper. Disse er også helseskadelige.

Husets fysiologi
Begrepet husets fysiologi er i dag lite anvendt når vi snakker om istandsetting og bruk. Tidligere ble bolighus bygd med diffusjonsåpne løsninger slik at fuktvandring kunne foregå uten opphopning av fukt i vegger og tak. Her spiller også ildstedsanleggene en viktig rolle da både natur- og teglsteinsmurverk har egenskaper som magasinerer og balanserer varmen på en god måte, samtidig som pipene sørger for utlufting. Ved montering av innvendige røykrør mister man både varmeeffekt i skorsteinene samtidig som det blir dårligere trekk. Dette er et av flere eksempler som viser hvor dårlig det går når det benyttes nymotens materialer og teknikker i eldre konstruksjoner.

Dette ildstedet er murt med naturstein og leire. Utvendig er overflata kalket. Murverket holder godt på varmen. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Dette ildstedet er murt med naturstein og leire. Utvendig er overflata kalket. Murverket holder godt på varmen. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Kan vi stole på de tradisjonelle byggeteknikkene?
Flere vil kanskje hevde at ikke alt som ble bygd før ble utført på en tilfredsstillende måte. Mange mener at nyere materialer som nå er utviklet og testet, gir lengre holdbarhet og bedre økonomi for huseieren. Det er mye riktig i dette. Moderne materialer er imidlertid utviklet for nybygg, og ikke med tanke på eldre bygninger. Det er i møte mellom ny og gammel materialforståelse at problemene oppstår, og disse farene bør alle som driver med bevaringsarbeid være seg bevisst.

I ethvert prosjekt er det det aktuelle huset som er utgangspunktet for de vurderingene som gjøres. Det naturlige vil alltid være å bruke huset som lærebok for å se hva som har vært best – både når det gjelder materialvalg og håndverksteknikk. Dette er vurderinger som bør gjøres før man begynner istandsettingen. Andre sentrale vurderingsaspekter er de historiske verdiene, ny eller videreført bruk, nye funksjoner og eventuelle andre krav som eieren har. Felles for alle saker vil vanligvis være at eieren sammen med håndverkeren må ta en aktiv stilling til valg av materialer for arbeidene, og i disse vurderingene er kunnskapen om den eldre materialforståelsen sentral.

 

Artikkelen er fra Kulturminnefondets 15-årsjubileumsbok
«Fornemmelse av fortida – fordel for framtida».

X

Del dette med en venn