Drengestua på Villa Breen
Drengestue fra 1700-tallet på Søndre Breen i Nes.
Det er ei toroms lafta tømmerstue med direkte inngang til begge rom. Stua har høy verneverdi både ut fra alder og opprinnelighet.
Drengestua fikk 440 000 i tilskudd til innvendig og utvendig arbeid.
Sted
Villa Breen, Nes Kommune
Verdiskaping
Det er positivt at Anne Kirsti bruker drengestua i næringsutvikling på gården. Prosjektet er gjennomført på en meget god måte, og vi er glade for å ha støttet prosjektet, sier Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet.
Fra rønne til forsamlingsted - Hun sa opp jobben for å satse fullt og helt på Villa Breen
Anne Kirsti Melhus sa opp jobben for å satse fullt og helt på Villa Breen. Det har vært en lang reise, men det har vært verdt det, sier hun.
Hun viser oss rundt om på Villa Breen og i Drengestua som nettopp er ferdig restaurert.
– Vi kaller det et sted helt for seg selv, for det er nettopp det vi ønsker å skape. Det var et lignende sted i Sverige som inspirerte meg og mannen min, forteller Anne Kirsti Melhus.
Anne Kirsti innrømmer at det var skummelt å skulle si opp en god og morsom jobb som administrerende direktør i Oslo. Men hun ville satse på hotelldrømmen. Hun har alltid hatt en hotellgründer-spire i magen.
– Jeg vil heller sitte konkurs på gammelhjemmet, enn å angre på at jeg ikke prøvde.
Et godt sted å være og et godt sted å jobbe
Her er det fredelig, og gjestene kan leie hele stedet til ulike tilstelninger. Alt fra møter til konferanser og selskaper. Allerede har en bedrift booket to ganger.
Den grunnleggende drivkraften til Anne Kirsti er å skape et godt sted å være og et godt sted å jobbe, sier hun. Hun har alltid likt å lage fester for venner, samle folk og skape gode rammer.
– Jeg har savnet det å kunne reise til et sted som dette. Et sted hvor man virkelig kan senke skuldrene, et hyggelig og rolig sted. Et sted med gode matopplevelser basert på lokale råvarer.
–Jeg vil heller sitte konkurs på gammelhjemmet, enn å angre på at jeg ikke prøvde.
Lyset reddet huset
Villa Breen består i alt av tre gamle hus. Tidlig på 1800-tallet var Søndre Breen storgården i området, med husmannsplasser og store jord- og skogområder. Men da gårdens siste bonde, Otto Breen, døde i 1949 hadde både kona og de tre sønnene hans hadde allerede gått ut av tiden. Kommunen overtok gården og lagde sosialboliger – eller fattighus som det da ble kalt. Det er mange historier fra den perioden – både om lykkelige barneår og om tøffe tider.
På slutten av ’70-tallet var hovedhuset i så dårlig forfatning at Romerikes Blad skrev at det mest sannsynlig ville bli solgt for nedriving. Da kom kunstneren Bjarne Røtterud sammen med sin livsledsagerske Christine Bauman, og Bjarne så kun så det fantastiske lyset i rommet som skulle bli hans sommeratelier de neste 30 årene. Lyset reddet huset. Paret bodde i Paris på vinteren, men så fort snøen gikk, kom de kjørende tilbake til Breen.
I hovedbygget er det nå møterom, spisesal og en loungestue i andre etasje for avslapning om kveldene. Det er plass til hele 35 personer. I nabobygget Søstun er det tolv nye og fine overnattingsrom med plass til 22 gjester.
Gikk fra falleferdig rønne til forsamlingssted
Drengestua som har fått støtte fra Kulturminnefondet kan benyttes til konferanse, møte eller rett og slett en minglingsplass. Det er gode muligheter for gåturer på stier i skogen like utenfor. Eller man kan ta en kaffepause i den flotte hagen under syrinbuskene.
– Det er ikke så mye som kan forstyrre her. Det er ikke noen nattklubber å gå til. Gjestene blir også overrasket over standarden på rommene. De tenker at det er et gårdshotell, men rommene er komfortable og moderne med bad på hvert rom.
Fuglene kvitrer denne varme junidagen. Anne Kirsti viser oss rundt og forteller om drengestua som ble ferdig nå i vår.
– Den var helt nedfalls. Nærmest sunken ned i jorda. Ovnen lå nedgravd i bakken og veggene var seget utover. Kulturminnerådgiveren i Nes kommune sa vi sikkert hadde fått lov til å rive den. Da jeg så bygget, tenkte jeg “kan man brenne sånt?”.
Hun er veldig glad for at det ble bestemt å restaurere den. Den blir flittig brukt av gjestene og er et tunskapende element.
– Gjestene utbryter “wow, så fint det har blitt”. Det er fint at kulturminnefondet også vil støtte små unnselige prosjekt som dette.
Nå kan de endelig se resultatet av all jobbingen og innsatsen. Og det ser lovende ut. Mange har oppdaget stedet bare knappe kjøretur fra Gardermoen, et sted helt for seg selv.
