Bakkemoen
Bakkemoen i Nord-Fron er et godt bevart småbruk fra tiden rundt byggingen av jernbanen gjennom Gudbrandsdalen. Bakkemoen var opprinnelig et gårdsbruk med historikk tilbake til 1758, men gården ble rammet av Storofsen, også kalt Storfloa, som var en ekstremflom som rammet store deler av Innlandet i Norge i juli 1789.
Kulturminnefondet støtter istandsetting av konstruksjon og kledning på driftsbygningen fra 1932. Låven skal etter istandsetting huse brukthandel.
Sted
Nord-Fron, Innlandet
Bolighus
– Jeg skal videreføre arven etter Alfred – på min måte
Det første Anne Ragnhild Korsvold Saglien gjorde etter å ha overtatt Sjoas største landemerke, var å rydde ut 80 sekker med skrap.
Tekst og foto: Einar Almehagen, Gudbrandsdølen Dagningen
Brukthandelen til Alfred Letrud på Sjoa var det ikke bare gudbrandsdøler som hadde et forhold til. Her stoppet mange langvegsfarende for å gå på skattejakt i låve og stabbur. Sjansen for å finne en hjemsmidd spiker fra forrige århundre var større her enn noe annet sted i verden. Det var pent brukte porselenstoaletter fra Porstgrund – gjerne utstilt på fri gard, og skistaver i ufattelige mengder og lengder med opprinnelse helt tilbake til tiden Sondre Norheim svingte seg i Morgedal. Letrud døde for 4 år siden. Inne bak glisne, solsvidde tredører med hengelås er mye av samlingen hans fortsatt intakt. Det setter den nye eieren stor pris på.
Saglien har vært nærmeste nabo. Nå sier hun at hun vil videreføre arven etter Alfred. Hun må bare rydde litt først.
– Alfred sa bestandig at han skulle rydde litt. Ofte da vi ba han inn på kaffe, var det samme svaret; nei, e må hemmat å rydde litt, etterfulgt av en god latter. Vel, ryddig var han ikke. Alfred var samler, sier Saglien.
Hun og mannen Kåre kjøpte stedet Bakkemoen, som garden heter, i 2019. De gjorde det for å bli gamle her og for å ha lettvint atkomst til barna med rullator. De bor alle langs gamle E6.
Men bare få måneder etter at kjøpekontrakten var underskrevet, døde Kåre av kreftsykdom. Anne ble sittende alene med en trekkfull bolig fra 1914 og tre uthus stappfulle med ting ingen egentlig trenger.
– Uten fire nevenyttige sønner hadde jeg solgt det videre på flekken. Men med god hjelp nå, så skal det bli fint, sier hun.
Saglien har nå gått på med krum hals, rom for rom. Hun har ryddet ut 80 fulle plastsekker fra kriker og kroker. Kjøkkenet, hvor Alfred hadde levd et nøysomt liv i alle disse årene, hadde vegger og gulv neppe sett vann og grønnsåpe siden Europavegen fikk gulstripe. Det ble mange vaskebøtter, sier hun.
Stua brukte han aldri. Der var vinduene dekket til med store pledd. Klebersteinspeisen i hjørnet sto der ruvende og kald.
– Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra nabolag og bygdefolk om at de er takknemlige for at jeg tørr å redde stedet. Det er tun, hus og en kultur her som betyr mye for mange. Det varmer å høre.
Alfred var en personlighet, ikke bare skraphandler.
– Han var kunnskapsrik og med en usedvanlig god hukommelse. Synge kunne han også. Gamle folketoner. Det skal finnes innspillinger på kassetter på garden, men Saglien har ennå ikke fått oversikt. Dessuten var han et utpreget rutinemenneske. Hvert år, når sola kom tilbake på garden til ekteparet Saglien, kom han på besøk med ei lita flaske på baklomma. Da skulle det feires.
– Han var en god nabo. Mannen min var liksom vaktmesteren til Alfred i alle disse årene. Det er mange artige historier, sier hun.
Saglien har ennå ikke flyttet inn. Det siste året har hun brukt på å rydde og bearbeide sorgen etter mannens død. Hun har vært folkestygg, som hun kaller det. Bilen ble parkert bak stabburet så ingen skulle se at hun var hjemme. Det var såpass ille at hun var nødt til å være i fred med tankene sine. Det må være lov, mener hun.
Bakkemoen er et sted å være kreativ.
– Men nå er jeg klar. Nå ser jeg framover. Jeg har så mange planer her. Bakkemoen er et sted å være kreativ. Ja, jeg skal fortsette der Alfred slapp, men på min egen måte. Jeg vil favne mer, ha mer orden. Jeg er nok mer opptatt av det estetiske enn han var. Det skal folk merke, sier hun.
Lista over gjøremål er lang som et ambisiøst kommunebudsjett. I boligen skal ny kjøkkeninnredning inn. Hun har kjøpt komplett gulvvarmeanlegg med vannbåren varme og skal skifte tak og male hele huset hvitt – slik det engang var. I hjørnerommet lengst nord, nærmest gamle E6 blir det nytt bad og i andre etasje skal hun innrede kontor og eget hobbyrom for barnebarna.
I stabburet, hvor det fortsatt nesten er umulig å komme seg inn uten å føle en form for antikvarisk spissrotgang, blir det kubod, selvbetjent kaférom og utsalg/verksted av brukskunst. Den første kunstneren har allerede tinget plass. Kuboden er for øvrig Sagliens egen «informasjonsbu» om truede kuraser, bare så det er nevnt. Det er hennes livslange engasjement og kamp.
Fjøset er like fullt som stabburet. Her er mengder av plank i ulike lengder og bredder. Mange kubikk, mener hun. En stor dreiebenk i stål står til venstre for inngangsdøra. Det er vinduer, dører, beslag, hesteutstyr, gammelt redskap – og helt innerst et gammelt snekkerverksted, som ser ut som det bare er forlatt i en halvtimes lunsjpause.
– Ikke alt er av gammel dato da. Jeg fikk fire-fem personbillass etter et loppemarked i Heidal i fjor. Det var ingen andre som ville ha det, så jeg tok det. Fjøset er stedet for gjenbruk. Jeg skal rydde og kategorisere litt mer. Da gir bedre oversikt både for dem som vil kjøpe og for meg selv. Ja, og så skal jeg kalke opp igjen veggene.
Likevel vil hun ha mer. Saglien sier ikke nei takk hvis noen ringer og sier at de vil bli kvitt brysomme gjenstander på loft og i garasje. Men da er det greit at de ringer først, sier hun. Bakkemoen skal ikke bli en avansert miljøstasjon. Det skal helst gå mer ut enn inn. Hvis ikke må hun bygge på. Det har hun ikke tid til.
– Når åpner du?
– Jeg vet ikke helt. Det får blir når det blir. Jeg tror jeg er kommet langt til sommeren.
Som sagt, jeg må bare rydde litt først.
Artikkelen sto først på trykk i Gudbrandsdølen Dagningen. Link åpnes i ny fane.
Finn flere gode prosjekter til inspirasjon på våre nettsider: