Aktuelt

I eldre skriftlige kilder ser vi også at never har vært nyttig som handelsvare, og gjerne da som byttemiddel mot varer fra kyststrøk og mer tett befolka landbruksområder. Never var også en av de viktige varene som russerne kom med under det som het pomorhandelen på 1700- tallet og opp til 1917. Denne spesielle sammensydde nevra finner vi på tak langt oppover i dalstrøkene.

Kolbjørn Vegar Os, bygningsantikvar og tømrer

Nevertak med torv som overdekning har vært brukt særlig av to årsaker. Tyngda er fordelaktig for å presse sammen laftehus, og holder bygningen på plass når vinden river og drar. Dessuten svaler torvtaket på varme dager og luner på kalde.  Det har også vært regna som rimelig holdbart med levetid på 60-80 år, om torvhald og lekkasjer blir vedlikeholdt og reparert.

I dag betegner vi det gjerne som torvtak, og man lager beskrivelser av hva en skal så og gjødsle, og hvilke vanningsrutiner og slåttetidspunkt en bør ha for å opprettholde frodigheten. I historisk sammenheng er det neverlagene som sørger for at taket er tett. Jord og torv, eller anna type overdekning, som forskjellige trematerialer eller stein, sørger for at nevra ligger i ro og er varig med beskyttelse mot tråkk og nedbryting fra vær og sol.

Frem mot dagens sveiset membran som tettende lag, er det blitt forsøkt flere typer materialer. I mellomkrigstiden har vi eksempler på bruk av takpapp med 2-3 lag never oppå. Fra 1950-tallet til utpå 70-tallet var den asbestholdige bølgeeternitten ofte brukt, særlig i antikvarisk sammenheng. Utover 70-tallet tok forskjellige plastprodukter over, og grunnmursplasten eller knotteplasten med et lag takpapp under ble etter hvert enerådende.

I vår iver etter å finne billigere og bedre produkter, har særlig bølgeeternitten vist seg å gi oss en viss grad av bondeanger, eller kanskje antikvar-anger. Mange av disse takene har blitt lagt opp igjen etter 30-50 år, og en kostbar asbestsanering har fulgt med på kjøpet. Den enorme økningen i plastbruk de siste tiårene og begrepet mikroplast gir oss også bange assosiasjoner. Når vi tar vare på hus som har stått i flere hundre år bør vi også ha de samme perspektivene framover.

Om å forstå det man ser

Bygningsvern handler i utgangspunktet om å ta vare på mest mulig av eldre bygningsdeler. Men, når ting skal gjøres må dette vurderes opp mot ønsker om bruk, kostnader og gjennomførbarhet, i tillegg til forståelse og verdsetting av det man finner.

Ved vedlikehold og restaurering av freda og verneverdige hus, har vi de siste tiårene i større grad dreid mot å gjenta material- og verktøybruk så langt vi evner og forstår. Det er flere grunner til det. Den første er at tradisjonelle metoder er utprøvde, og vi har dermed i erfaring med styrker og svakheter. En annen grunn er at hus som ikke er beskyttet i magasin eller av et glasstak vil ha en grad av forfall, og særlig gjelder det tak. I det lange løp er det å gjenta utførelsen en av de viktigste måtene å ta vare på bygningsdelene. Vi ser også at denne måten å arbeide på, øker kunnskapen og forståelsen for disse objektene. Det gir også større verdiskapning lokalt når materialer tas ut i nærheten, og det gir større ringvirkninger når det gjelder kunnskap om husene og hvordan folk bryr seg om dem.

“Tak er systemer”

Det er en læresetning som kan være grei å ha med seg. Systemene vil endre seg etter naturens forutsetninger med vind, temperatur og nedbør. Også tilgangen på materialer, og endringer i håndverkstradisjonen fra sted til sted og opp gjennom tida, har gitt store variasjoner.

På Vestlandet er gjennomsnittlig årlig nedbør høy, over 3000 mm i de verste områdene. Her er takvinkelen på torv/nevertak ofte rundt 33 grader, med sperrer og liggende tro. Bratt nok til at vannet renner raskere av, og med avstand mellom bordene som danner tro slik at nevra griper seg fast med krølling i overkant her og der. På Østlandet er takvinkelen tradisjonelt 27 grader eller lavere. Ofte med åstak og stående tro, men troa var ofte ujevn. Det ble ofte brukt bakhon, altså det ytterste bordet med barkkant som taktro. Det var ofte også mye grovere sagskur, slik at nevra fikk friksjon mot underlaget og lå mer stabilt.

I tillegg til forskjeller fra sted til sted og gjennom århundrene, var det også, som i dag, forskjell på fattig og rik, og taket på ei utmarksløe ble håndtert annerledes enn ei østerdalsstue. Når vi prater stolt om håndverkstradisjoner kan det være greit å bli minna på at det tidligere også fantes grunner for å gjøre mer lurvete løsninger. En kunne gå ned på antall lag med never og bruke dårligere kvalitet.

En del av systemet var også ettersyn og reparasjoner. Never og torvtak ble gjerne lagt som dugnadsarbeid, det var i større grad en gjensidig arbeidsdeling for å få unna de store jobbene, men det fungerte også som en faglig møteplass. De dyktige la never, og de læreguttene var med for å lære av de som kunne håndverksfaget. De som bodde i husa fikk også kunnskap og ferdigheter til å gjøre reparasjoner sjøl når de så at det trengtes.

Undersøkelse av torvlaget og anna overdekking

Når en skal undersøke et gammelt tak, og ønsker å gjenta den tradisjonelle utførelsen, kan følgende tips være lurt i starten.

• Finn frem gamle bilder av huset, forstørr og let etter detaljer. Kan også være moro for senere bruk.
• Ta mange bilder, hukommelse er en skjør ting som kan ha godt av litt hjelp. Det er fort noen detaljer man ikke får med seg i første omgang.
• Være nysgjerrig og få andre med. Spør de som kan det, og hør på andres vurderinger.

 

Det er også lurt å lese seg litt opp. I Jon Bojer Godals bok “Tekking og kledning med emne frå skog og mark” har flere forfattere bidratt med eksempler fra ulike deler av landet. En utmerket fordypning i temaet nevertak. For den som har lyst til å dokumentere et never-torvtak på mer grundig vis, har Siw Holmin og Roald Renmælmo utvikla et skjema som består av 89 dekkende punkter, som gir godt sammenligningsgrunnlag for de som prøver å finne ut av nyansene i nevertekkinga.

Kantene

De første detaljene en bør legge merke til, er detaljene ute ved kantene av taket. Dette er de detaljene folk og bidragsytere ser på når de sammenligner det gamle og det nye taket.

Nederst på takflata ser vi på hvordan den utstikkende nevra er lagt, og hva slags kvalitet den har i forhold til tjukkelse /stivhet. Denne nevra har ofte et spesielt navn, og på Røros ble den kalt broddingsnever. Når en bygningsdetalj fikk eget navn var det ofte viktig hvordan utførelsen ble gjort, og denne nevra er den utstikkende brodden som skal begrense at vannet kommer inn på troa og forårsaker råte. Men den må også være solid nok slik at vinden ikke brekker det av.

En må også få med seg hvordan torvhaldet og torvhaldstokken er lagt, og hva slags materialer som er brukt. På utmarksløer er torvhaldet ofte kroker av einer eller fururøtter. Ser vi på gamle bilder, var dette også vanlig på bolighus i sentrale strøk. Her kan man også legge merke til dimensjoner og bearbeiding. For huseiere kan det å finne emner til torvholdskroker og never til taktekkinga, være en fin aktivitet for de som vil bidra litt sjøl.

Ute ved kantene på røstene er det også mange detaljer man kan forsøke å legge merke til. Plasseringa av vindskier er én ting – tradisjonelt er ofte overkant av vindski plassert i høyde med overside taktroa på taket.

Det hender også at enkelte lag av neveren er lagt spesielt ute ved vindskiene. De kan ligge med kvitsida opp og riveretningen på tvers av takfallet for å styre vannet inn på takflata.

Kantene ved røstene og langs mønet er ofte utsatt for vinderosjon og siging, noe som ofte har ført til mange slags løsninger. Stein som er lagt utover langs kantene, og torv på høykant er noen eksempler.

 

Torvlaget

Det kan være vanskelig å vurdere torvlaget siden det alltid vil ha en naturlig endring når det ligger på tak. Næringsstoffer blir over tid vaska ut, vinderosjon og kraftig tørke vil også prege hva som vokser på taket. Særlig i innlandet er det de tørkesterke artene av gras, lav og mose som overlever. For nevertak er det ikke fordelaktig at tre vokser på taket, siden kraftig rotsystem forstyrrer hvordan neveren ligger.

Når vi skal undersøke torvlaget skjærer vi oss forsiktig gjennom med en spade på utvalgte steder. Ved å vurdere snittet kan man gjøre seg opp en mening om det er brukt torv med mye organisk innhold, eller om det er lagt på mer siltholdige masser. Det er særlig i nedbørsrike områder at man kan finne den organiske torva, mens i innlandet kan vi finne tak med nokså rene masser med silt.

Torv har nok som oftest blitt henta fra nærheten av huset, men det er dokumentert at de har fraktet med seg torv fra flere kilometer unna. Det som beskrives som god torv er helst torv med seigt og godt utvikla rotsystem, helst ikke for frodig og gjerne med lav pH. Da ser det ut til at neverlaget har lengre varighet.

Neverlaget

Når man har avdekka deler av torva kan en undersøke neverlagene på det samme området. Neveren pleier å være lagt i med sideveis omlegg oppover takflaten med kvitsida ned og med rivekanten som følger takfallet.

Selv med erfaring er det ikke alltid lett å tolke leggemønsteret. Ekstra never kan ha vært stukket inn for å dekke over små hull eller sprekker i større neverflak. Gjenbruks-never kan ha vært lagt oppå som ekstra offersjikt (“torverøyt”), og det kan ha vært gjort reparasjoner på neverlaget.

Det vi ofte legger merke til, er hvor mange lag med never som er lagt uten å telle med sideveis omlegg. Her kan det variere fra 2-3 lag på løer på Østlandet, til opptil drøye sju lag, spesielt på Vestlandet. Det er særlig never nederst på takflata og ved mønet som har hatt egne betegnelser. Nederst er broddingsneveren, gjerne av den tjukkere typen og med store hele flak. Møne-neveren var helst lange flak for å dekke godt over på sidene i tilfelle neveren skulle sige nedover takflaten. Når vi legger 4- 5 lag med never av størrelse rundt 40*40 cm pleier vi å ende på rundt 10 kg/m² med never. Er størrelsen på flakene mindre øker forbruket fort med 30-40 %.

Sluttråd

Det å gå inn i den kunnskapen som ligger i eldre håndverksteknikker og materialbruk, er fasinerende, og gir en større dybde i bygningsvernet.

Ta kontakt med noen som har erfaring og bruk fagfolk. Spør og grav, og vær både nysgjerrig og kritisk til det du ser og hører.

Delta gjerne praktisk i deler av prosessen. Mange av de tradisjonelle teknikkene er arbeidskrevende, så det kan være en grei måte å spare litt penger på, og gir mye når det gjelder eierskap både til kunnskap og til objektet.