Kulturminnefondet ble denne høsten invitert Sulitjelma og Hemnesberget, to tettsteder i Nordland som på hver sin måte opplever at det ikke bor “folk i husan”, slik Ole H. Bremnes en gang i tiden skrev.
Historien er kjent for de mange mindre stedene rundt om i landet. Industrien som holdt liv i bygda ble borte, og da forsvant også innbyggerne som søkte seg til grønnere marker i større byer. Tilbake står et tettsted som får stadig mindre oppmerksomhet fra sine egne, fra turismen og fra kommunestyret. Hva skal man da gjøre?
I Sulitjelma, eller Sulis som det kalles på folkemunne, ble det på slutten av 1800-tallet oppdaget kobber- og svovelkis, og gruvedriften lokket til seg arbeidssøkende fra fjern og nær. Familier bosatte seg, og løsarbeidere innlosjerte seg over lengre perioder. Men eventyret kom til sin slutt i 1991 da “Sulitjelma Gruber” ble nedlagt, og siden da har tettstedet forfalt i takt med fraflytningen. Dette stopper ikke Kathrine Moan Larsen fra å tenke fremover, for hun er en ildsjel med en dyp kjærlighet for Sulis og har satt gang gruppa “Folk i Husan” sammen med en rekke entusiaster som lever og ånder for lokalsamfunnet sitt.
Motivasjonen og målet med initiativet er at huseiere eller eventuelle nye eiere skal sette husene i
stand slik de en gang var, og slik at de blir beboelig. Dette skal gi økt tilflytting og en gruveby
som innbyggerne og kommunen kan være stolte av! Sulitjelma har mange tomme hus som står og forfaller – dette må vi gjøre noe med – det må bli «Folk i husan».
– Katrine Moan Larsen
Det er spesielt to typer boliger som setter sitt preg på Sulitjelma. Det er Lillestrømhusene som kom fra Lillestrøm industrier og ble oppført på Glastunes på 50-tallet, og Nielsenhusene, som ble tegnet av arkitekt Erling Nielsen og ble oppført mellom 1916 og 1919. Nielsen ble ansatt av gruveselskapet Sulitjelma Gruber for å sette opp boliger til sine arbeidere. Resultatet ble en helhetlig stil som er unik for norske byer og tettsteder.
Mange av husene som står i Sulitjelma i dag er i dårlig forfatning. Svært lite har blitt gjort opp igjennom årene for å vedlikeholde, annet enn det mest nødvendige, og nå har punktet kommet hvor mange må ta grep før boligene forvitrer helt. For en tid tilbake ble det utarbeidet en kulturminneplan for Fauske kommune, og nøyaktig hvor prekært det var med rehabilitering kom til syne da 3 hus raste sammen under utarbeidelsen.
Mye av grunnen til rasfaren kommer av forsøket på å utnytte ressursene fra gruveselskapet da det ble brukt reststoffer fra gruvene blandet inn i grunnmuren. I dag vet man bedre, men for 100 år siden var kunnskapen om mur og leire såpass uutforsket. Dette er i dag en av de største utfordringene for en rekke boligeiere i Sulitjelma, hvordan skal de erstatte grunnmuren med en som kan holde i minst nye hundre år og gjerne lenger.
Senere, samme uke, kunne Hemnes kommune invitere til et tilsvarende møte i Hemnesberget, et tettsted med en lignende historie som Sulis, men her har det vært mange små og mellomstore bedrifter som har preget historien, fremfor én stor industri. Utviklingen har dog vært lik, konkurser og nedleggelser innen båtbygging og plastproduksjon har ført til at dette idylliske stedet helt sør ved Ranfjorden har opplevd fraflytting og at næringslivet i sentrum forflytter seg til Mo i Rana, omtrent 40 minutter unna.
Men håpet er ikke ute, for i Hemnesberget finnes det mange som vil noe med hjemstedet sitt, med naboene sine og med samfunnet sitt. Det finnes initiativ som det nedlagte båtbyggerverkstedet Arthurskøtet som holder på med oppussing av svært nedslitte lokaler. Her skal verkstedet opp på beina og da er målet at ungdom skal inviteres inn for å kunne lære båtbygging, håndverk generelt og ikke minst å kunne ha et sted å være sammen med andre. Rana Kystlag står bak dette og har som mål å kunne videreføre denne kunnskapen nedover generasjonene.
Det arrangeres flere kulturarrangement i Hemnesberget som innbyr til glade dager i sentrum. Både Hemnes Båt- og Fjordfestival og Hemnesjazz skaper liv og røre og trekker både lokalbefolkning og tilreisende til byen. Slik hendinger er med på å gi giv og inntjening til sårt tiltrengte næringer. I Lapphella-området står det i dag bygg fra en svunnen tid som var en del av originalbebyggelsen ved kysten i Hemnesberget. Etter brann og krig står det ikke så mange hus igjen, men Lapphella Venneforening har tatt vare på 3 av byggene og sørget for at de står som et kulturminne og har dermed blitt en turistattraksjon i seg selv. Legg også til at venneforeningen har fått bygd en fast kulturscene inspirert av kulturmiljøet, så er området blitt perfekt for ikke bare jazzfestival, men også andre kulturbegivenheter som trenger en scene ut i unike omgivelser.
Felles for både Sulitjelma og Hemnesberget er at lokalbefolkningen har en drivkraft for samfunnet sitt. De vil se sine respektive steder blomstre opp igjen, tuftet på det som har vært. Allerede vet de at det mye god bygningsmasse som står, de trenger bare hjelp til å kunne få realistert sine drømmer for fremtiden. Begge steder bugner over av kulturminner som forteller lokalhistorien igjennom boliger, næringsbygg, industri, landskap og dette inspirerer befolkningen til å snu en nedadgående trend til en oppblomstring.
Kulturminnefondet ønsker Sulitjelma og Hemnesberget og andre lokalsamfunn som vil reise seg og gjøre innsatsen som trengs for å øke begeistringen for sitt eget område, gjerne med kulturminner som basis for fremtiden.
