Aktuelt

– I disse gamle vinduene ligger det så mye historie. Jeg tenker på at det har skjedd mye i deres levetid. Jeg liker å holde på med noe som har eksistert i flere hundre år før jeg ble til, sier Ella Mørtsel (19) med ærbødig stemme.

Vi møter henne på kurs i tradisjonell vindusrestaurering i det vakre fiskeværet Å i Lofoten. Kurset arrangeres av Fortidsminneforeningen og er del av prosjektet Kulturminner for alle.

– Jeg ser likheter mellom de ulike håndverksteknikkene, og ønsker å tilegne meg mest mulig kunnskap, sier Ella.

Hun skraper av gammel kitt og løfter forsiktig ut en over hundre år gammel skjør vindusrute med en så nennsom hånd at man skulle tro hun aldri hadde gjort annet.

Ella er opptatt av å vise respekt for det gamle. Hun liker å jobbe med materialer som har vært til lenger enn henne selv. Derfor har hun meldt seg på et kurs i tradisjonell vindusrestaurering som går over to dager.

Deltakerne skal lære å vurdere tilstanden til gamle vinduer, fjerne glass og beslag, skrape, kitte og male.

Blant 16 påmeldte lokale håndverkere er Ella eneste deltaker under 30 år. Og eneste jente. Det er hun vant til.

– Jeg er jo bare ei jente. Hva er det som er så spesielt med det? avfeier Ella på spørsmålet om hvordan det er å være jente i et mannsdominert håndverkermiljø.

Likevel innrømmer hun at andre håndverkere noen ganger tviler på ferdighetene hennes.

– Jeg føler at folk tenker jeg er dum fordi jeg er ung, sier hun, og rister oppgitt på hodet.

Ella forteller at eldre kollegaer gjerne vil hjelpe henne, og vise hvordan ting skal gjøres.

– De tar verktøyet ut av hendene mine! Det er nok godt ment. Men jeg trenger ikke alltid hjelp, sier hun bestemt.

For ett år siden begynte Ella som båtbyggerlærling hos bedriften Oselvarverkstaden i Os sør for Bergen. I 2020 vil hun være ferdig utlært båtbygger.

Som lærling må hun jobbe seg gjennom hele prosessen med å bygge båt. Lærlingene gjør absolutt alt selv.

– De jeg jobber sammen med kan så utrolig mye. Jeg lærer masse. Det er helt supert, sier Ella.

Materialene de bruker til båtene hogger de i skogen.

– Vi får ikke kjøpt gode nok materialer. Det er ingen som skjønner hva vi vil ha, ler hun.

Derfor må jeg lære meg å lese trær for å finne det beste trevirket. Det er jo et fag i seg selv. Det er skikkelig tøft, synes hun.

Men hva er det som får ei ung jente til å bli båtbygger?

– Som barn fikk jeg alltid lov til å fikle og skru på alt mulig. Jeg har nok alltid vært praktisk anlagt, smiler hun, og forteller om en barndom med spikking, snekring og fiksing.

Faren er bilmekaniker og lot henne mekke på biler og reparere radioer. Moren er kunst- og håndverkslærer, og dro henne med på husflidslag hvor hun lærte å strikke og sy.

Ella vokste opp i Gratangen like utenfor Narvik. Hun har også tråkket sine barndoms sko i Strønstad i Lofoten hos besteforeldrene.

– Jeg seilte mye med mamma i oppveksten, forteller Ella. De var ofte ute på havet i fembøring, en tradisjonelt bygget åpen trebåt brukt til fiske i Nordland. Det var her interessen for båtbygging ble født.

– Mamma har alltid sagt at hun trodde jeg skulle bli båtbygger. Og hun fikk jo rett da, ler nordlandsjenta.

Trebåtbyggere er i dag en liten yrkesgruppe. Nye trebåter bygges i begrenset omfang, og mange jobber med renovering og restaurering.

Ella forteller at foreldrene hennes har vært støttende hele veien. Hun opplever at andre voksne er skeptiske til hennes yrkesvalg. Hvorfor velge et lavtlønnet yrke? Hvordan skal hun få seg jobb? spør de bekymret.

Når hun møter jevnaldrende på byen, og forteller at hun er båtbyggerlærling, synes de hun er litt rar. Og litt kul da.

– Det er jo ingen som skjønner helt hva jeg driver med. Det er ikke alltid så lett å få nye venner, forteller hun.

Hennes barndomsvenner valgte tradisjonelle yrker, de utdannet seg til sykepleiere og lærere.

– Jeg tror de er litt stolte av å ha ei venninne som driver med et så spesielt håndverk. De synes det er kult!

All gammel kitt og maling er fjernet fra vindusrammene. Det er tid for å sette tilbake vindusruta. Ella baker møysommelig pulver av kritt inn i kittet, og knar til det får riktig konsistens og temperatur.

– Jeg synes pirkearbeid er artig. Det er tilfredsstillende å kunne lage noe fint som andre blir glad av, stråler hun.

I den kreative hjernen virker det som det aldri er pause. Når de andre kursdeltakerne tar seg en velfortjent kaffepause, tegner Ella i skisseboka si. Ideer og tanker dukker opp på de blanke arkene.

Ella synes ikke det er nok sjel og kjærlighet i moderne håndverk i dag. Hun forteller at folk spør henne hvorfor de ikke bare bygger båter etter mal?

– Det ville jo ikke bli det samme! Hver båt er skreddersydd til hver kunde. Vi må jo se på hva båtene skal brukes til før vi kan bygge dem. Slik blir hver båt unik.

– Jeg er veldig stolt av det jeg driver med. Jeg føler meg som en brikke i et puslespill. Jeg tror jeg bidrar med noe som betyr noe, sier hun.

Hun mener moderne håndverkere bør bruke litt mer tid, og forstå konsekvensene av hva de gjør.

– Folk må vite hva de driver med. For eksempel blir resultatet et helt annet om man maler med linoljemaling i stedet for kjemisk plastmaling, sier hun.

Hun ser ikke på seg selv som et forbilde for andre håndverkere, men om hun kan inspirere kun én person, er hun fornøyd.

– Jeg tror det begynner å bli litt in med tradisjonshåndverk. Det er bra. Jeg tror folk bryr seg om å få noe håndlaget fremfor noe industriprodusert. Jeg er positiv til framtida, jeg tror det kommer til å gå fint, sier hun og smiler.