Aktuelt

I de siste 20-30 åra har håndverksutførelsen blitt bedre og bedre ved istandsetting og restaurering av eldre bygninger. Det er gledelig å se at utdanningsinstitusjonene på flere nivåer gir tilbud til de som ønsker å lære mer om tradisjonshåndverket.

Det er imidlertid et tankekors at tapet av kulturminner fortsatt er på et for høyt nivå med for stort etterslep. Ved istandsetting må det ideelle ikke bli det godes fiende – og jeg spør om «Bondens metode» er godt nok? I Skjåk kommune i Oppland setter bonden Svein Hjeltar i stand et helt gårdsanlegg, som høyst sannsynlig hadde gått tapt om ikke hadde vært for hans innsats.

Tradisjonshåndverket i dag
Flere store istandsettingsprosjekter på midten av 1990-tallet i regi av Riksantikvaren har banet veien for det vi i dag kaller istandsetting med vekt på gode materialer og i tråd med opprinnelig håndverksutførelse. Parallelt med dette har antikvariske myndigheter og det brede lag av fagfolket samtidig vektlagt viktigheten av å bevare mest mulig av de opprinnelige byggematerialene. Samlet sett har dette ført til at vi nå ser en rekke restaureringsprosjekter i hele Norge hvor det er skiftet ut så lite som overhode mulig. Har man klart å bevare et trestykke så stort som et vaffelhjerte i en laftet stokk, synes både håndverkere og flere fagfolk å juble over det bare man har brukt riktig verktøy i det som legges inn som nye materialer.

Denne «materialfetisjismen» har blant annet Ola H Fjeldheim drøftet i artikler i Fortidsminneforeningens årbok fra 2008 og 2010, og her tar han opp flere problemstillinger vedrørende det håndverkfaglige og valg av løsninger. Han skriver blant annet: …»Alle byggherrer har nok til enhver tid gjort en like kalkulert beregning, men vurderingen vil i de fleste tilfeller ligge der: Hvor lenge ønsker en egentlig at dette skal holde, kanskje er det enkle godt nok?»… Kanskje var det nettopp det Svein Hjeltar tenkte da han satte i gang arbeidet med å sette i stand alle husa på småbruket Kolstad?

Småbruket Kolstad
I den sydvendte lia ned mot Ottaelva ligger småbruket Kolstad med den dyrka jorda både på oversida og nedsida av gården. Gårdsanlegget består av våningshus, stabbur, stall, fjøs, sammenbygd sau- og grisefjøs og låve. Våningshuset er oppført på begynnelsen av 1800-tallet og det antas at de andre husa på gården er fra omtrent periode. Gården kom ut av bruk på 1980-tallet og manglende vedlikehold førte til at forfallet kom etter hvert kom svært langt. Flere av husa var takløse og terrenget hadde bygd seg opp langs ytterveggene med påfølgende råteskader. For mange ville nok rivning av flere av bygningene for å ta vare på stuebygningen og stabburet være det eneste alternativet.

Svein Hjeltar tenkte annerledes. Han tok over gården i 2008, og med sin erfaring som håndverker og sitt ønske om å ta vare på bygninger og kulturlandskap, tok han fatt på den møysommelige jobben å reparere alle husa. Med tilskudd fra Skjåk kommune og Kulturminnefondet er han nå snart i mål. I disse dager er det siste huset, våningshuset, under istandsetting. Han ønsker også at husa skal brukes slik at gården også i framtida er et aktivum i det verdifulle kulturlandskapet.

Bondens metode eller den folkelige metode
Hva gjør man når man har 6 hus med store råteskader? Hjeltar valgte å stoppe forfallet ved å legge midlertidig taktekke på de takløse husa, for så å sette i gang med reparasjon av hus for hus. Hans holdning var å ta vare på mest mulig, men skadede laftestokker ble i stor grad skiftet ut sin helhet. Materialer og dimensjoner ble valgt ut fra det han fant i de forskjellige husa. Fra gammelt av var laftestokkene økseteljet, men han valgte i noen av husa å legge inn stokker som var kantet med sag. En mindre endring fra opprinnelig uttrykk, men en rimeligere løsning. Han valgte også å gjøre relativt store utskiftinger eller tilføyelser der det var den enkleste og billigste løsningen. Alt arbeid ble gjort for å bevare helhet i tunet og mest mulig av materialene i husa. Noen ville nok mene at hans løsning i for liten grad bevarte historikken som ligger i gamle laftestokker, men for han var valget enkelt. Heller sette i stand alle husa på en noe mer pragmatisk måte for å ivareta helheten, enn å bruke store ressurser på kun noen få bygninger.

Og det er vel her vi større grad bør drøfte det antikvariske arbeidet i dag. Det er fint at unge håndverkere tas med til skogs for å plukke ut og hugge ned trær med øks for å få inntrykk av hvordan det var tidligere. Det er veldig bra at det tekkes tak med mange lag never og at det brukes riktig torv oppå neverlagene. Men det må være aksept for at det også velges andre metoder som ikke er fullt så kostnadskrevende. Tapet av kulturminner må reduseres, og det nok slik at bondens metode er et av virkemidlene for å lykkes. Det er også viktig at helhetlige bygningsmiljøer bevares for framtida, og i Skjåk er gården Kolstad et av de siste 1850-talls gårdsanlegg med alle bygninger intakt.

Og det positive i dette er man trenger ikke å være bonde for å anvende «Bondens metode». Man kan også være en akademiker fra Bærum, Hamar eller Bergen for å utøve Bondens metode.

Her finner du eksempler på prosjekter Kulturminnefondet har støttet.