Gården Solbrå har en idyllisk atmosfære og består av hele 19 bygg, store og små. Noen av disse dateres helt tilbake til 1600-tallet. Her har mange mennesker tilbrakt sine liv og virke, og slikt skapes det både historie og brunost av.

Solbrå gård.
(Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet).

Av Line Lyngstad

Tørrstuggu

Tørrstuggu er et av mange tidsvitner på gården. Med sine sot-sorte vegger oppmuntrer den til reflektering omkring datidens arbeidsmiljø.

– Det er helt sort og du kjenner røyklukta den dag i dag, forteller eier av gården Solbraa, Per Oluf Solbraa.

På denne gården ble tørstuggu brukt til tørking av korn vedfyrt ovn, og rommet akkurat plass til det.

Som andre i samme art er tørstuggu plassert et stykke bort fra tunet. Dette for å hindre spredning av en eventuell brann. Solbraa forteller at dette er en av flere grunner til at bygninger som Tørrstuggu forsvinner, da de ikke ses på som en sentral del av tunet. Heldigvis er han en eier som allikevel så verdien i bygget:

– Tørrstuggu er et hus jeg ikke har bruk for i dag, den fylte en funksjon som ikke er der lenger, men den har verdier i det at den er sjelden.

Tørrstuggu på garden Solbrå har til sammen fått tilskudd på 280 000,-.  

-Dette er jo et typisk prosjekt som ikke hadde funnet sted hadde det ikke vært for Kulturminnefondet.

Da hadde jeg prioritert annerledes, sier Solbraa og legger til at han gjerne vil vise fram bygget om noen skulle ønske å gi en skoleklasse innføring i hvordan det var der før i tiden.

Drengestuggu

Gården Solbrå var på sin tid et livlig sted, med opptil tre generasjoner boende på gården. Ikke bare familien trengte husrom, også de tilsatte på gården trengte et sted å hvile de etterlengte timene det var rom for det. Drengestua på gården ble bygd på tidlig 1800-tallet, og huset folk frem til tidlig 80-tallet. I den siste tiden som utleieenhet. Så ble den stående tom før Solbraa tok kampen mot råte og den generelle dårlige forfatningen.  Til dette arbeidet fikk Solbraa et tilskudd fra Kulturminnefondet på kroner 280 000,-.

Drengestua på Solbrå gård.
(Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet).

Flere vurderinger måtte gjøres underveis i arbeidet. For Solbraa var det viktig å beholde bygningens sjel:

– Den er jo værslitt, men den kler bygningen veldig godt og vi har spor etter andre brukere. Dette gir jo bygningen litt mere sjel, enn om vi hadde kledd med ny panel.

Drengestua har vært i bruk igjen siden 2014, også nå som utleieenhet.

– Fremover blir det enklere å holde den i live, sier Solbraa.

Gudbrandsdalsosten

Solbrå gard har også et tilhørende seteranlegg. Grunnet sin historie har anlegget fått Olavsrosa av Norsk Kulturarv. Vedskålen her har fått 50 000,- av Kulturminnefondet til istandsetting.

Brunosten har en lang historie og har gradvis vokst seg til en status som nærmest kan kalles en «nasjonalrett». Men også den var innovativ i sin tid:

Anne Hov het hun, og var budeie for far sin. På besøk hos andre budeier fikk hun servert ekte geitost. Noe som virkelig ga mersmak for Anne.

– Hun ville selv lage en fin ost å gi til besøkende, men hadde ikke geit. Så hun spurte faren sin om lov til å eksperimentere med det hun hadde da, forteller Solbraa.

Hun tok så restene av fløten som var igjen etter at hvitost hadde blitt lagd og helte dette tilbake til mysen og rørte, og rørte og rørte. Av dette satt hun igjen med feitost, eller rauost som den også kalles. Hov sin innovasjonsevne stoppet ikke der, for når nedgangstider kom til gården tok hun igjen frem feitosten og tilsatte denne geitemelk.

Slik ble altså Gudbrandsdalsosten, G35 laget.

– Det var en dame med bein i nesa som fikk til det hun trengte sier Solbraa.

Bilde av Kulturminnefondets ostehøvel. (Foto: Line Lyngstad/Kulturminnefonet).