Tett inntilt E39, like ved fergeleiet på Lote, ligger det fem naust sammen på rekke. Bygningene ligger utsatt til, både for vær, vind og trafikk. I 2011 og 2012 gjennomgikk det ene naustet en omfattende istandsetting. Naustet er over 100 år gammelt, og eieren, Einar Lote, ønsket å ta vare på det bevaringsverdige bygget.  Arbeidet ble støttet med midler fra Norsk Kulturminnefond og SMIL-ordningen ved Eid kommune. Hovedtyngden av utgiftene bar derimot eieren selv, i et arbeid som viste seg å bli mye dyrere enn først antatt.

Av Cecilie Bergan

Kristoffernaustet er et tre-etasjes grindbygd naust. Grindverk er en byggeteknikk som er nært beslektet med stavteknikken som ble brukt i de norske stavkirkene. Byggeteknikken er svært utbredt på Vestlandet, og ble ofte brukt til bygging av uthus og naust. Teknikken gjenfinnes ofte også i svaler og tilbygg.  For å sette opp et hus i grindverk krever ikke trestammene mye bearbeiding, og bygg kan hurtig settes opp med bruk av enkle redskaper. Det finnes grindbygde naust langs hele vestlandskysten opp til Møre, side om side med steinbygde og tømrede naust.

I strendene langs den bratte nordsida av Nordfjorden i Stryn ligg naustrekker i to høgder med båten på bakkeplanet og rom for opphald og lager ove

Grinda er det sentrale elementet i grindbygg. Det er grinda som reises først. Den består av et stav-par (to stolper) som holdes sammen av en overliggende bjelke; ofte kalt bete eller slindre. Beten er felt ned i toppen av stolpene. Grindene reises på tvers av husets lengderetning, og kobles sammen ved bruk av stavlegjer. Dette er horisontale bjelker som legges øverst og binder sammen grindparene i huset, og som sperrene i takkonstruksjonen føres ned på. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utformet på en slik måte at alle delene låses fast sammen. Stolpene i grindverket settes som regel rett ned på bakken eller på holdsteiner eller grunnmur. Grindbyggene har ikke svillstokker i bunn som kobler grindene sammen.

Kristoffernaustet
”I strendene langs den bratte nordsida av Nordfjorden i Stryn ligg naustrekker i to høgder med båten på bakkeplanet og rom for opphald og lager over (…).” Slik skildres grindbyggtradisjonen i Sogn og Fjordane av arkitekt Arild Wåge.

Beskrivelsen passer Kristoffernaustet godt. Det har grinder i to høyder. I første etasje er det jordgulv, og stavene i grindene føres ned på holdsteiner. I første etasje ble båter lagret.  De to etasjene over, begge med fast gulv, har vært brukt som lagerrom for forskjellige ting. Einar Lote kan fortelle om en variert bruk opp gjennom tidene. Han husker så vidt at naustet har fungert som tørkerom og lager for tørrfisk. Fisket skjedde ytterst ute i fjorden, og fangsten ble brakt hjem. Naustet har også fungert som lager for treverk og materialer. Einar husker at naustet tidlig ble brukt som lager for lauvfor til sau. Lauvet ble heiset opp fra utsida med talje, og lagt til lagring inne i naustet, etter å ha vært hesjet på utsida.  Garn har også hengt til tørk her. Inne på naustet ble garnet lagt i barkevatn, som bidro til naturlig impregnering. Einar forteller at karene i bygda også bastet tau i og ved naustet. Spolene som ble brukt til å tvinne tauet ligger fremdeles inne på naustet i dag, og tauet som henger i talja er laget her. Lotebygda er ellers kjent for fruktdyrking, og Einar husker at eplekassene ble spikret sammen inne på naustet før de ble fylt med høstens epler. Noe lagring av epler har også foregått på naustet før eplene bra brakt hjem.

Naustene på Lote har tilhørt forskjellige eiere og forskjellige gardsbruk, og har blant annet vært nytta som lagerrom for båter og utstyr knyttet til fiske. Hovednæringa i området naustene ligger i har vært jordbruk, så fisket har vært knytta til matauk på de enkelte gårdene. I disse områdene var det svært vanlig med såkalt ”heimefiske” til husbruk, året rundt.

Kristoffernaustet tilhører et bruk under gamle Lote gård.

En del av Lote gård
Kristoffernaustet tilhører et bruk under gamle Lote gård. Lote er en historisk gård, og nevnes i skriftlige kilder så tidlig som middelalder.  Gården var på slutten av 1800-tallet oppdelt mellom flere brukere. Den siste utskiftinga fant sted i 1901. Da ble de aller fleste bygningene på den gamle gården revet, og nye bruk ble etablert i nærmiljøet. Det var i forbindelse med denne siste utskiftinga at Kristoffernaustet slik vi kjenner det i dag ble bygget.

Det var tradisjon at alle brukene på en gård, eller alle gårdene i ei grend, hadde sine naust liggende i store naustrekker. Alle med bruksretter på en gårds grunn hadde lik rett på tilgang til sjøen. Kristoffernaustet har ei grunnflate på 11 X 7,5 meter, noe som regnes for å være vanlig størrelse på et gårdsnaust fra denne tida. Plassen ville være tilstrekkelig til å romme de tre vanligste bruksbåtene som hørte til gårdsbruk ved sjøen; åttring, seksæring og færing.

Overraskende skadebilde 
Under SEFRAK-registreringen i 1993 anslås Kristoffernaustet å være i god stand, over nitti år etter at det ble bygget. I søknaden til Kulturminnefondet atten år senere beskrives et naust som har store råteskader i både vegger og tak, og som har stort behov for istandsetting. Hva var årsaken til den tilsynelatende raske nedbrytingen?

Naustet hadde synlige skader i tømmeret. Noe var forårsaket av fukt, annet var resultat av insektangrep. Da håndverkerne gikk i gang med demontering og reparasjon viste det seg at skadene var større enn forventet. Insektangrepet hadde pulverisert store deler av tømmeret, og fukt hadde trengt inn flere steder enn først antatt.  Det fuktige klimaet ved kysten, kombinert med de gode leveforholdene dette gir for enkelte insekter, påskyndet nedbrytningsprosessen til tømmeret. Når bygg som dette går ut av daglig bruk og det jevne vedlikeholdet opphører, vil skadebildet raskt kunne vokse seg stort når et uhell først er ute.

Kristoffernaustet var angrepet av stripet borebille

Mott – stripet borebille 
Anobium punctatum
Kristoffernaustet var angrepet av stripet borebille. Billen er også kjent under navnene mott, mått, mit, mår og veggsmed. Det finnes utvilsomt flere lokale kallenavn på dette skadedyret. Den kalles også bankebille eller dødningur, fordi den lager en kneppende lyd som høres godt om natta når det ellers er stille. Sammen med husbukken og stokkmauren utgjør denne gruppen skadedyr den største insekttrusselen mot våre trebygninger her til lands.

Stripet borebille trives der hvor det er fuktig og vått, og krever en relativt høy luftfuktighet på mellom 40-60 %. Den finnes i hele landet, men gjør aller størst skade på Vestlandet. Trebygg eller bygningsdeler som står kjølige og er utsatt for høy luftfuktighet, er særlig utsatt. Det samme gjelder møbler og andre tregjenstander som oppbevares på slike steder.

Selve billen lever kun i to-tre uker. Det er billens larver som utgjør en trussel for treverk. Larvene kan leve i 2-3 år eller mer hvis de har god tilgang på treverk, avhengig av fuktighet og varme, før de forpupper seg. Når billen er klekket, har den et par tre uker på seg til å legge egg i sprekker i treverket før den dør. Denne svermeprosessen foregår i perioden mai til september, men er nok sterkest i juni-juli. Billen utnytter både bartre- og løvtrevirke som bolig og næringsråstoff.

Borebillelarver spiser regelrett opp treverket, og medfører at store mengder tre blir pulverisert innenfra. For å bekjempe et angrep av borebiller må treverket enten kulde- eller varmebehandles (dyrene dør ved -20 grader celsius eller + 50 grader celsius), kjemisk behandles eller skiftes ut i sin helhet. Det er selvfølgelig lettere å behandle mindre tregjenstander ved å utsette dem for ekstreme temperaturer enn å gjøre det samme med hele bygninger.

Kristoffernaustet i ny drakt 
På grunn av at fukt og insekter hadde gjort større skader på naustet enn det eier og håndverker først hadde antatt, måtte større mengder tre og tømmer skiftes ut i sin helhet. Ikke bare ble sluttsummen på istandsettingsarbeidet mye dyrere, reparasjonen førte til at mye av de opprinnelige materialene i naustet måtte skiftes ut med nye. Prosjekter som mottar støtte fra Kulturminnefondet og SMIL har ofte som vilkår at de opprinnelige materialene skal tas vare på. Reparasjon og istandsetting prioriteres framfor utskifting. Her ble derimot graden avutskifting til slutt større enn det som ble skissert på forhånd.

Mange kan nok reagere på at det offentlige har gått inn og støttet arbeidet som er gjort, når deler av fasadene nå tilsynelatende ser helt nye ut. Arbeidet er derimot gjort ut i fra riktige intensjoner, men med en bevissthet om at de valgene som tas under istandsettingen skal gjøre naustet levedyktig i årene framover. For å sikre en bærekraftig konstruksjon og en vann- og vindtett kledning ble det nødvendig å fjerne de fukt- og insektangrepne bygningsdelene. Likevel er så lite som mulig byttet ut, og alt som kunne tas vare på ble berget og brukt på nytt. De nye materialene ble spesialbestilt fra et lokalt sagbruk og skjært til for å ligne de opprinnelige materialene som måtte fjernes.

Einars innsats er oppsiktsvekkende.

Et verdifullt kulturminne 
Dagens eier, Einar Lote, er født og oppvokst i bygda, og naustet har tilhørt familiegården. Han er selv glødende opptatt av nærmiljøet og heimbygdas historie. Einars innsats er oppsiktsvekkende. Han har investert store mengder tid og penger i et bygg som ikke skal drives i næringsvirksomhet eller være kommersielt tilgjengelig. Naustet er satt i stand på sine egne premisser, og det har sin primærfunksjon som lagerhus intakt. Einar er svært fornøyd med arbeidet som håndverkerne har gjort på naustet, og han setter stor pris på den hjelpa og faglige dyktigheten de har utøvd under istandsettingsarbeidet.

Verdien av naustet for både eieren selv og kommende generasjoner består ikke bare i materialene det en gang ble bygget av. Naustet og dets beliggenhet i sjøkanten forteller flere historier. Sammen utgjør de fem naustene på rekke et vakkert og verdifullt kulturmiljø som vitner om tidligere tiders ressursutnyttelse. Som brukshus ved sjøkanten bidrar bygningene til å gi stedet Lote særpreg og identitet. Naustene vitner om bygdas nære kobling til sjøens ressurser og om fjordens viktige rolle som transport- og kommunikasjonsåre.  Istandsettingsarbeidet som er utført bærer vitnesbyrd om at denne historikken verdsettes lokalt.

Første gang publisert: 16.09.2014

Kilder

• Brekke, Nils Georg, og Helge Schjelderup, 2003, ”Kystens byggeskikk – bygningsformer og byggemåter på den norske vestkysten”, i: E. Johansen og J.R. Pettersen, Kystårboka 2003, side 5-29
• Frøstrup, Anders, 1993, Rehabilitering – konstruksjoner i tre, Oslo/Tønsberg
• Hjelle, Maria, 2012, ”Naustet er redda”, avisartikkel i Fjordabladet 14.7.12
• Hånes, Andrea, 2013, Jedlaløo
• Os, Edvard, 1953, Eid og Hornindal, Oslo
• Sandal, Per, 1992, Soga om Gloppen og Breim, Band IV
• Wåge, Arild, 1999, ”Grindbygde hus i Sogn og Fjordane”, i: H. Schjelderup og Ola Storsletten (red). NIKU-seminar om grindbygde hus Bryggens Museum 23.-25.03.1998, NIKU Temahefte nr. 30, 1999
• Riksantikvarens faktaark nummer 3.2.:Trevirke. Sopp- og insektangrep: stripet borebille
• Telefonsamtale med Einar Lote