Bilder
Google

Konows gate 45 i Oslo

Prosjektet har fått tilsagn på til sammen 997.500 kroner.

Konows gate 45 ligger i trehusmiljøet Ekebergkleiva bevaringsområde, med en unik trehusbygård fra 1860. I tillegg rommer eiendommen vognskjul og bindingsverkfjøs, og en stall som er en av de siste uendrede fra skysstasjonsperioden på 18- og 1900-tallet i Oslo.

Sted

Gamle Oslo (kart)

Web

Bolighus

Bolighus

Fornemmelse av fortiden

To falleferdige uthus kunne ha blitt til et leilighetskompleks og en millionbedrift for ekteparet Øyonn Groven Myhren og Tomas Nilsson. I stedet har de brukt millioner på å redde det.

Av Anne Mone Nordahl

«Alle» mente det bare var å rive. Den gamle stallen og grisehuset med råteskader og hull i taket, stod så vidt oppreist da Øyonn og Tomas flyttet inn i Konows gate 45 i bydel Gamle Oslo på starten av 2000-tallet. Den gamle eieren hadde arkitekttegninger klare for å erstatte uthusene med moderne leiligheter. Likevel fikk de seg ikke til å destruere de knelende bygningene i bakgården.

«Alle» mente det bare var å rive.

– Vi kunne tjent oss grunnrike på et leilighetskompleks midt i indrefileten av Oslo, men disse uthusene representerer en annen type rikdom som vi opplever som større. Vi føler at kulturhistorien tross alt er mer verdifull når alt kommer til alt, sier Øyonn.

Det faktum at både hun og mannen begge er kulturarbeidere og frilansmusikere, gir kanskje noe av forklaringen på hvorfor de valgte som de gjorde. Begge hadde en intuitiv forståelse av at uthusene var verdt å ta vare på. Det til tross for at Byantikvaren i Oslo hadde gitt rivningstillatelse.

Hadde ikke nåla i veggen
Det startet med en kort e-post til Fortidsminneforeningen. Det endte med at byantikvaren til slutt kom på befaring, og innrømmet at de ikke var klar over hvor verdifulle bygningene fra 1867 og 1880 viste seg å være. Stallen, som er oppført sist, har nærmest stått uberørt i over 130 år. Dermed ble uthusene inkludert i Ekebergkleiva bevaringsområde sammen med de andre trehusene omkring, og paret ble plutselig klar over at de hadde mulighet til å søke om økonomisk støtte til å redde kulturminnene.

Folk synes vi er helt gærne som har brukt så mye penger på noe vi ikke kan leie ut eller få noe økonomisk igjen for.

– Vi hadde i utgangspunktet ikke nåla i veggen til egenkapitalen som trengtes, men vi bestemte oss for å ikke være så bekymret, og i stedet bare gjøre det. Vi har lånt penger og fått forskudd på arv, men uten pengene fra både byantikvaren og Kulturminnefondet hadde dette vært kav umulig, sier Tomas.

Kjenner lukten
Takene er nå tette. Reisverk og panel er reparert. Steinmuren under stallen er demontert og satt opp på nytt. En del småprosjekter gjenstår, men det viktigste grovarbeidet er unnagjort.

– Folk synes vi er helt gærne som har brukt så mye penger på noe vi ikke kan leie ut eller få noe økonomisk igjen for. De spør oss om hva vi skal bruke det til, og da svarer vi: «Nei, som et uthus da vel», sier Tomas og utdyper:

– Når man kommer inn her, får man følelsen av å være 100 år tilbake i tid. Det er nesten så man fortsatt kjenner lukten. Den fornemmelsen er det flott å kunne gi videre.

 

Artikkelen er fra Kulturminnefondets 15-årsjubileumsbok
«Fornemmelse av fortida – fordel for framtida».


X

Del dette med en venn