Torgrim Landsverk og Nancy Ciancio tilbringer hverdagene på andre siden av Atlanterhavet, i Denver, Colorado, men tilknytningen til Norge og Gjerstad er stor. Så stor at de i flere år har lagt ned en formidabel jobb for at husmannsplassen Lia ikke skulle gå tapt.

Tilfeldighetens kall

En juledag i 2013 dro paret på en spasertur i nærområdet til Torgrims foreldre i Gjerstad, i en bratt og kupert li kom de over den gjengrodde husmannsplassen.

De kikket seg litt i rundt på den spennende plassen og på uthuset kunne de se «1908 TN» innskrevet på veggen.

– våre forbokstaver, sier Torgrim.

Innskrift på uthusveggen.
– Vi valgte å se Torgrim Nancy men hvis noen andre vet hvem disse initialene kan tilhøre vennligst si i fra, sier Torgrim

For paret var dette et tegn og året etter kunne de kalle seg eiere av en sjelden, og trass forfallheten, intakt husmannsplass.

Selv om tilknytningen til stedet er stor, er avstanden mellom parets bosted i Denver og husmannsplassen lang. De har begge jobber som gjør det mulig å reise til Norge to-tre måneder i året, og takket være gode foreldre og naboer blir stedet godt ivaretatt når de selv ikke er i nærheten.

Husmannsplassen Lia.
Foto: Privat

Husmannsplassen Lia består av to hus – et innhus og et uthus. Stedet har stått tomt etter 1985, da den siste eieren måtte flytte. Ankomsten er sti fra Mostad eller Melås.

Stua på Lia er et våningshus, og ulike kilder gir ulike svar på når den faktisk ble oppført, men mest sannsynlig ble stua oppført i 1799 og uthuset oppført i 1908-1909.

Vegger med sjel.

Husmenn og husmannsplasser

Husmannsplasser generelt bestod av kortreiste og billige materialer og gjerne av et uthus og ei lita stue. Husmenn kom som en konsekvens av befolkningsveksten fra 1600-tallet og vokste betydelig mer som følge av odelsretten på begynnelsen av 1800-tallet. De startet ofte som tjenere og endte som fattiglemmer. De bodde ofte i familier og leide husmannsplass av en gårdbruker.  Leien betaltes med pliktarbeid, noe som også kunne omfatte husmannskona. Husmannen kunne ikke regne med å holde plassen når alderdom og arbeidsufør kom. Der var lokale og regionale forskjeller og generelt var husmennenes forhold noe bedre på Vestlandet og Sørlandet.

Husmenns situasjon endret seg på 1900-tallet da rikspolitikere fikk øynene opp for hvilke vilkår husmennene levde under og satte i gang økonomiske tiltak for å gi dem sjansen til å kjøpe plassen.

Innsiden av våningshuset på Lia etter arbeid med dekorering og tilbakeføring.
Foto: Privat

Positivitet og støtte fra andre

– Vi visste det var en stor jobb når vi startet, men vi har møtt så mye positivitet i dette prosjektet, både fra lokale folk, fra fylket og fra Kulturminnefondet. Uten denne ville aldri Husmannsplassen Lia blitt hva den er i dag.

Ved overtagelse ropte husmannsplassen etter omsorg. En rekke tiltak måtte iverksettes for å redde plassen. Blant annet måtte tak og vegger restaureres, og råte måtte bekjempes både her og der. Da paret gikk i gang med prosjektet, var de innstilt på mye arbeid. Positivitet og støtte fra andre gjorde at dette allikevel ble noe mer enn arbeidstimer og slit.

-Da blir man gira, og det er ikke noe vanskelig å gyve på. Det har vært veldig lite negativt i hele prosessen, og alle de lokale interesserte har også gjort istandsetting til en sosialt og hyggelig opplevelse, forteller Torgrim.

 

Slik så husmannsplassen ut før de startet arbeidet med å sette den i stand.
Foto: Privat

Prosessen startet Torgrim og Nancy med et møte med kulturminneseksjonen i Aust-Agder.

– Da kom vi også i kontakt med Kulturminnefondet. Møtet med mennesker som kontorsjefen i Kulturminnefondet og andre som satt på mye god kunnskap, gjorde at vi ble så engasjert selv at vi ønsket å gjøre alt så riktig som mulig, forteller Torgrim.

Selv forteller Einar Engen:

– Uendrede husmannsplasser blir det stadig færre av. Husmannsplassen Lia er et godt eksempel på bygningsmiljø hvor tida har stått stille, og det har derfor høy bevaringsverdi. Eierne av husmannsplassen har valgt en forsiktig tilnærming når de har satt i stand husa. Dette, sammen med bruk av håndverkere som kan sitt fag, har ført til et godt restaureringsprosjekt.

Paret er svært fornøyd med oppfølgingen underveis. De følte seg derfor trygge på fylket og Kulturminnefondet under arbeidet med prosjektet.

Torgrim er også takknemlig for håndverkerne som har vært involvert i prosjektet. De var i kontakt med flere håndverkere.

– Noen ville helst rive ned og bygge nytt, men Sollie Bygg hadde en annen mening. Da de tok turen dit for å se på prosjektet, ble de så ekstatiske at de ikke ville dra igjen, og slikt smitter, forteller Torgrim.

De er veldig fornøyd med både tømrer, lafter Hans Petter Musum, murer Eystein Greibrokk, vindusmaker Jonny Vindfjell, og Inge Myhren hos Bøylestad og Moen som gjorde takrennene/pipebeslag og nytt ovnsrør inne.

For arbeidet de har gjort med husmannsplassen ble paret den 20. juni 2018 tildelt Aust-Agder Fylkeskommunes Bygningsvernpris. Prisen var på 40.000,- kr. De bestemte seg for å donere halvparten av dette beløpet til oppstart av en ny vernepris for innbyggerne i Gjerstad kommune for å skape engasjement og positivitet omkring tradisjonshåndverk, bygningsvern og kulturlandskap. Prisen skal deles ut hvert år, såfremt det finnes en verdig vinner og ligger på minimum 5000,-.

Ikke et møkka-arbeid

For å få oversikt over potensielle skader fjernet paret den utvendige kledningen på stua. Under dette arbeidet ble det avdekket en spesiell form for byggemateriale. Mellom kledningsbordene og tømmeret fant de kumøkk som fungerte som isolasjon og tetting. Flere fagpersoner ble så kontaktet av Einar Engen fra Kulturminnefondet og tømrer Arvid Sollie. Kun et fåtall andre kunne melde om liknende tilfeller, og dette bygningsmaterialet er derfor svært lite dokumentert i Norge.

Paret valgte å isolere på nytt med møkk. Slik det tidligere hadde blitt gjort. Foto: Privat

Denne typen av isolasjon som var fylt mellom tømmeret og kledningen førte til en tykkere og diffusjonsåpen vegg.

Paret ville ta i bruk den samme teknikken som var brukt tidligere, men dagens ku er ikke som datidens ku.  Den spesielle teknikken krevde derfor forarbeid og paret fikk tak i en telmarksku som gikk på streng diett i en ukes tid, uten tilgang på kraftfor.

-Møkka var faktisk utrolig fin å jobbe med, lukta ikke noe særlig heller! – Forteller Torgrim.

– Jeg håper at det vi har gjort kan være til hjelp og motivasjon for andre.

Paret deler gladelig fra prosjektet sitt og svarer gjerne på spørsmål fra andre, de har blant annet en Facebook-side.Dessuten har det blitt arrangert et stikketakskurs i samarbeid med fylket. Kurset ble holdt over en helg og tok utgangspunkt i taket på innhuset. Da helgen var omme hadde de totalt lagt 5000 stikker.

Flere har også tatt turen til husmannsplassen, blant annet har lokalhistorielaget lagt sin sommertur dit og det jobbes aktivt med å få skoler til å ta turen dit for å undervise om byggeteknikker. På den måten har ikke bare paret bidratt til å sikre fremtiden til kulturminnet, men også gjort kulturminnet og historien som følger med tilgjengelige for flere.

At husmannsplassen bevares gjør at man bevarer en bredde av kulturminner som derfor er med på å bevare objekter som kan vise fremtiden en mer helhetlig historie. Folkets historie.

– Jeg håper at det vi har gjort kan være til hjelp og motivasjon for andre. Alle eiere av gamle hus skal vite at de eier noe unikt med sjel – hvert hus har sin unike historie og blir en kjent med denne er det lett å bli glad i og respektere stedet. Gå sakte frem i istandsettingsprosjekt, bli kjent med plassen, ta kontakt med folk og etater som gladelig deler av sine kunnskaper, og finn dyktige og motiverte tradisjonshåndverkere – da er sjansen for å få økonomisk støtte større og man blir garantert storfornøyd med resultatet. Husmannsplassen Lia hadde aldri blitt hva den er i dag, uten alle støttespillerne rundt, slik som blant annet Kulturminnefondet, fylkets Kulturminnevernseksjon, lokale tradisjonshåndverkere og andre lokale ildsjeler.