Birgitte Lund Østli er ildsjelen bak bruk av maskinverkstedet i Melsomvik, og planen for Fru Lauretta er å skape en møteplass fylt med kultur.

Kulturminnefondet har gitt prosjektet 1.000.000,- i tilskudd for arbeidet med bygget.

Melsomvik, Sandefjord kommune

Fru Laurettas hjemmeside

Maskinverkstedet i Melsomvik stod tomt og forfallent, til lokalbefolkningens store sorg. For hvem skulle ta jobben med å sette det i stand, fortelle historien, og ikke minst – skape ny historie?

Av Line Lyngstad

– Jeg bor rett i nærheten og har, som mange andre, sett på dette bygget i en god del år. På vinduene som har vært knust, men også sett at bygget har en sjel og tenkt at her kunne det blitt fint.

Du kan også søke om støtte til ditt kulturminne.

Birgitte Lund Østli er ildsjelen bak bruk av maskinverkstedet i Melsomvik, og planen for Fru Lauretta er å skape en møteplass fylt med kultur.

– Jeg har sneket meg inn noen ganger, klatret inn vinduene. Fant min egen teknikk.

Etter en stund med flere besøk gjennom vinduet, endret tanken seg til at hun selv kunne gjøre noe med bygget og bruke det til noe.

Birgitte Lund Østli foran Maskinverkstedet
Fotograf: CCarlsen

Noe nytt i noe historisk

Maskinverkstedet ble bygget på slutten av 1800-tallet. På bakgrunn av marinens beslutninger om en ny reservehavn for Horten, ble området kjøpt. Her bygget de blant annet  kaier, verksteder, båtskur og en egen sjefsbolig.

Melsomvikbukta knytter seg også til krigshistorie. Sommeren i 1905 er den norske flåten klar. 2000 menn er om bord i den mørklagte flåten som ligger i bukta. Her ventet de i spenning i flere måneder på svenskene, før unionsoppløsningen ble et faktum.

-Området har vært brukt til mye forskjellig. Nå er det på tide å ta dette i bruk til andre ting.

Med 500 kvadratmeter i grunnflate, er mulighetene for bruk mangfoldige. Birgitte har mange planer og ideer for de fem rommene.

– Om fem år ser jeg for meg at vinduene er på plass, dørene er på plass. Det er liv og røre ute på brygga. Folk sitter og prater sammen og er sosiale. Det er musikk. Det er måkeskrik. Det lukter kaffe og det lukter bakst.

En kafe skal hun åpne og kanskje en liten kolonial. Hun kunne også tenke seg å fylle et av rommene med tradisjonshåndverk, som hun setter så pris på. Et kjøkken må hun ha, både for kafedriften og til selskaper. Et av rommene vil kanskje leies ut til kulturelle virksomheter som musikk eller teater.

– Det betyr mye for meg og det betyr mye for mange og magefølelsen sier jo at det her, det kan jeg få til!

Lokalbefolkningen heier på Fru Lauretta og arbeidet som gjøres. For det er ikke rent lite arbeid Birgitte har tatt på seg. Hun er oppmerksom på at det hele er en prosess som vil kreve tid og engasjement, men hun finner mye glede i de små øyeblikkene som da de under arbeidet med vinduene tok av platene.

-Støvet som danset i lyset da, det var helt magisk.

 

Fru Lauretta skal by på en møteplass, med kaffe og lukt av bakst.
Fotograf: CCarlsen