Trifoil 100 GT 1967 mod.

Klassiske norske plastbåter har blitt verneverdige. Nå er turen også kommet til Peder Lundes helt særegne Trifoil-modeller.

AV: JAN HANCHEN MICHELSEN

Artikkelen stod først på trykk i Båtmagasinet

Båtentusiast Stian Heimlund Skjæveland (49) fikk i alle fall bekreftet at kulturmyndighetene ser med interesse på det som for ikke så lenge siden mest av alt var et avfallsproblem. For da rogalendingen og ryfylkekunstneren skulle fikse opp sin Trifoil 100 GT fra rundt 1967 søkte han tilskudd til arbeidet fra Kulturminnefondet – og fikk godkjent søknaden!
– Det var helt tilfeldig at jeg kom over båten da jeg skulle kjøpe en brukt påhengsmotor, sier Stian Heimlund Skjæveland.
– Båten var i dårlig stand, men som kunstner så jeg verdien i en liten, rask båt som også kunne fungere som stabil plattform for maling ute i naturen.
Som sagt, så gjort. Båten – eller vraket – ble tatt med hjem til Heimlund på Jørpeland. Til atelieret, som faktisk er et gammelt båtbyggeri som ble drevet av kunstnerens familie. Bestefar Kristian Heimlund var båtbygger på Heimlund. Han hadde gått i lære hos sin onkel, Aslak Notvik, som lokalt ble kjent for «Aslak-båten».
Like ved drev Kristians svigersønn, Jonas Kvalvåg sitt båtbyggeri. Stian har nå innredet Kvalvågs gamle verksted som atelier. Her foregikk restaureringen med hjelp av kunstneres far, Ole Skjæveland. Et familieprosjekt på mange måter!

Ultramoderne for sin tid

Så hva er dette for en raritet? De tre Trifoil-modellene ble designet og konstruert av Peder Lunde jr. (81), tidligere olympisk mester i seiling. Trifoil var Norges første serieproduserte, selvlensende glassfiberbåt, og den ennå unge konstruktøren ble tildelt Norsk designpris i 1966 for arbeidet. Både designprisen for 57 år siden og det faktum at Trifoil i dag er en temmelig sjelden båt bidro til at Kulturminnefondet tildelte Stian Heimlund Skjæveland 66 000 kroner i støtte til restaureringen.
Trifoil-serien ble produsert på Strømmen Værksted, primært i perioden 1965-1974, men med en mulig videreproduksjon til rundt 1980, og ble også tatt i bruk av forsvar, politi og sikkerhetspersonell i flere land. Likheten med Boston Whaler er dessuten påfallende, det er litt usikkerhet om hva som er høne og hva som er egg akkurat her. Uansett blir designprinsippet med tre kjøler videreført av amerikanerne den dag i dag. Men Trifoil er nå både en sjeldenhet og på mange måter en glemt del av norsk båthistorie. Dermed er det også tynt med informasjon om modellene. Det nærmer seg femti år siden produksjonen ble avsluttet og Strømmen Værksted har forlengst blitt til et gigantisk handlesenter.

Med Lunde som rådgiver

Men konstruktøren selv, som var midt i 20-årene da han lanserte Trifoil-modellene, er fortsatt blant oss:
– Jeg hadde gleden av å treffe Peder Lunde jr. og konsulterte med ham under arbeidet, sier Stian Heimlund Skjæveland.
Jobben tok ikke mer enn vel et halvt år selv om prosjektet ble meget omfattende. Den over femti år gamle båten måtte totalrestaureres. Båtens linjer og design er kanskje moderne, men i likhet med svært mange andre avanserte plastbåter fra pionértiden skapte datidens hypermoderne materialvalg problemer i etterkant.
Båten er en sandwich-konstruksjon med skumkjerne og store mengder gjennomvått, illeluktende skum ble tatt ut. I stedet ble det montert nye, forsterkende spant og en flytetank. Også hekken måtte forsterkes kraftig. Den hadde kjerne av sponplater (!), og tiden hadde virkelig ikke vært nådig mot disse.
Dessuten ville Stian gjerne ha litt fart på båten. Ganske mye fart! Båten er påmontert en Johnson 130-hester med hydraulisk styring, litt større enn opprinnelig største anbefalte motor, som var 115 hestekrefter. Vanligere var det nok at Trifoil-modellene ble forsynt med motorer på 30-40 hester. Med en båtvekt på under 400 kilo ga det absolutt greie fartsressurser.

Femti knop!

Stian Heimlund Skjævelands kraftig forsterkede versjon har dermed en toppfart på rundt 50 knop, og dette er ifølge eieren grunnleggende uproblematisk. Sjøegenskapene og stabiliteten matcher farten. 16-foteren er svært moderne til tross for at den stammer fra 1960-tallet.
Eieren innrømmer dessuten gjerne at han liker fart. Men fart er også praktisk når kunstneren for eksempel arbeider med et større maleriprosjekt i Lysefjorden og Preikestolen. Det er et godt stykke unna Jørpeland. Med temmelig solid marsjfart kommer han langt av gårde på kort tid og får virkelig utnyttet arbeidsdagen.
– Båten slår ikke i motsjø, den tåler mye bølger og er altså enormt stabil. 100 GT er faktisk godkjent for inntil 10 personer og krenger omtrent ikke når jeg beveger meg om bord. Jeg har eid båter siden jeg var fem år, og jeg mener dette er den beste båten jeg har hatt rent kjøremessig, sier Stian Heimlund Skjæveland om sin helt unike kunstnerplattform.