Aktuelt

– Visste du at du kan bygge deg et helt hus kun med øks? spør den entusiastiske tømreren. Bak den barske, skjeggete fremtoningen, lyser to milde, blå øyne av pur kjærlighet. Ekte kjærlighet for tradisjonshåndverk.

Vi møter Audun på den vakre øya Veierland utenfor Tønsberg, hvor han holder kurs for lokale håndverkere i lafteteknikk. Kurset er en del av kompetanseoverføring innen tradisjonshåndverk i regi av prosjektet Kulturminner for alle.

Audun Eken er en av 15 håndplukkede håndverkere i ressursgruppa som er opprettet for å styrke arbeidet med å bevare tradisjonelle håndverksteknikker. Denne dagen står tilbakeføring og oppbygging av en gammel laftet høylåve på timeplanen.

Spiller på flere strenger

Audun skulle egentlig bli musikklærer. Han studerte folkemusikk ved Raulandsakademiet. Deretter jobbet han et par år som lærer, men fant seg ikke helt til rette. Moren ville gjerne at han skulle få seg et skikkelig arbeid. Hun tok saken i egne hender, og meldte ham på et laftekurs.

– Jeg ble skikkelig hekta, smiler håndverkeren, og holder et solid grep om kaffekoppen med de digre nevene.

Med en bestefar som var tømrer og treskjærer hadde Audun allerede tradisjonshåndverk i blodet. Den ivrige håndverkeren hadde funnet sin vei i livet, og så ingen grunn til å vente. Han kjøpte seg basisutstyret – ei øks, en skrap, som er et verktøy man bruker til å transkribere stokken, og en bandkniv, som brukes til å få barken av tømmeret.

Sjølvlært

Etter to uker var hans første firma «Grenskogen stav og laft» virkelighet. Men han var jo slett ikke utlært etter to helger på kurs.

– Jeg hadde jo ikke peiling, så da var det bare å lære seg å lafte da, ler han.

Som alt annet denne mannen tar i, var også dette prosjektet litt «på sida». Audun hadde kjøpt en gammel skole i Sigdal som han bodde i. Der skulle han lafte sin første bygning.

– Jeg strippet ned alt i den gamle bygningen, til bare tømmerkassa og taket sto igjen. Da jeg var ferdig begynte jeg å lafte. En utedass. Inne i huset altså. Det er jo mildt sagt litt nerdete, ler han.

Fra hobbysnekring til levebrød

Selv om den gamle skolebygningen omsider ble solgt videre, ble den stedet der Audun fikk utvikle sin interesse for den gamle lafteteknikken. Etter hvert fikk han jobb i et firma som bygger hus og hytter i Hemsedal. Der var videre opplæring innen lafting viktig for å kunne utvikle det til et levebrød.

– Etter hvert fikk jeg tilbud om å delta i restaurering av kongsgården på Bygdøy. Nivået var høyt, og læringskurven bratt, forteller Audun.

I dag driver han sitt eget firma. Med et knippe flinke karer i arbeid jobber de med restaurering

av fredede og høyt verneverdige bygninger og oppføring av nye. Oppdragene kommer gjerne via jungeltelegrafen.

– Vi møter stort sett kunder som eier gamle bygninger de vil sette i stand. Rundt 80 prosent av jobbene våre er antikvarisk restaurering. Det er stor aktivitet rundt nybygg her i landet, men restaurering er etter mitt skjønn mer utfordrende og allsidig, sier Audun.

Han ser helst tilbake på gammel byggeskikk for å skape det nye, fremfor å forsøke å effektivisere og finne raske imitasjoner.

Bransjen må læres opp

Audun er nådeløs når han omtaler bransjen han selv jobber i. Han har lite til overs for storskala hyttebygging og omtaler det som maskinhøvlede, identitetsløse småslott i tettpakkede fjellandsbyer.

Han mener håndverkere må være stolte og vise kunden at det eksklusive er det ekte.

– Kundene blar opp når de skal ha ei 200 kvadratmeter hytte, med boblebad og oppkjørsel med varmekabler. Men når det kommer til å bruke penger på solid, norsk håndverk, blir pris brått et tema, sier han oppgitt.

Han mener håndverkere må påvirke kundene til å velge det autentiske, fremfor størrelse og glamour. Han legger til at heldigvis laftes det en god del utenfor det jålete hyttemarkedet, som etter hans mening er langt på sida hva angår norske laftetradisjoner.

– Før eller siden vil alle fredede hus forsvinne, og hva skal da stå igjen etter oss, og fortelle hvem vi er?

Han forteller at frem til 1900-tallet var laft som konstruksjonsmetode svært sentral i Norge. Hans oppfatning er at selve kunnskapen er minst like bevaringsverdig som bevaringen av bygningsmassen.

Lys i tretoppene

Selv om han ikke tar fem øre for å banne litt i kjerka, mener han bransjen her til lands absolutt er på rett kjøl.

– Håndverksbransjen er i stor utvikling. Jeg møter mange unge håndverkere som gløder for å bringe våre stolte tradisjoner videre, sier Audun.

Hos kundene får han ofte spørsmål om pris.

– Mannen i gata ser naturlig nok ikke forskjell på et industrielt laftebygg og et bygg som er laftet med trestokker hugget med øks, sier han.

Han opplever at når han forklarer forskjellen, og viser konkrete eksempler, skjønner folk poenget.

– Vi er i dag opphengt i betong, stål og plast. Når jeg viser kundene hvordan et hus bygget med naturlige materialer som stein og tre, vil gi dem gi dem en perle av et bygg, pirrer det nysgjerrigheten. Da er mange villige til å betale for skikkelig håndverk, smiler han.

Ekte kjærlighet

Når Audun snakker om trær, blir han varm i blikket. En trestokk er ikke en trestokk. Den skal velges ut med omhu til egnet bruk.

– Det ligger mye håndarbeid og en god del omtanke i hver eneste stokk. Og det er det verdt. Skal du ha et naturlig og godt utseende på et laftet hus, er det den eneste måten, sier den stolte håndverkeren.

Tradisjonstro type

For Audun har stolthet for norske tradisjoner vært til stede hele livet. Han har fortsatt med folkemusikken, og spiller i dag trerader i det irske folkbandet Killieburne Brae.

– For meg henger folkemusikk og tradisjonshåndverk tett sammen, og har alltid appellert til meg, sier han.

Audun messer litt når han beskriver hvordan han ikke kan få blitt tradisjonell nok.

– Jeg mener en vakker trestokk skal formes naturlig med tradisjonelt håndverktøy, ikke kjøres gjennom maskiner for å bli klin like. Men vi må jo ikke akkurat dra trestokkene ut av skauen med hest, smiler han lurt.