– Visste du at du kan bygge deg et helt hus kun med øks? spør den entusiastiske tømreren. Bak den barske, skjeggete fremtoningen, lyser to milde, blå øyne av pur kjærlighet. Ekte kjærlighet for tradisjonshåndverk.
Det er et tankekors at tapet av kulturminner fortsatt er på et for høyt nivå med for stort etterslep. Ved istandsetting må det ideelle ikke bli det godes fiende – og vi spør om «Bondens metode» er godt nok?
– Jeg stabler ikke stein, jeg murer! Møt håndverker Chris Millar, som forlot et stillesittende liv foran datamaskinen til fordel for tørrmuring.
– Vi kaprer ofte turister som går forbi her. En gang fikk jeg noen forbipasserende amerikanere til å jobbe litt, og de ble her i to dager! ler Michael Dyke.
Les om Dugnadsgjengen på Sinjarheim!
– Jeg tror det begynner å bli in med tradisjonshåndverk. Ella Mørtsel er 19 år og båtbyggerlærling. Som deltaker på Fortidsminneforeningens kurs i vindusrestaurering får hun ny kunnskap om gammel håndverksteknikk.
Fiskeværet Å i Lofoten var arena for Fortidsminneforeningens kurs i vindusrestaurering. Både interessen for tradisjonshåndverket og den spektakulære kursarenaen gjorde at kurset var smekkfullt.
I Lofoten øker turistnæringa presset på området – og også de eldre bygningene. Men hvordan står det til med det tradisjonelle håndverket som skal ivareta de verneverdige bygningene?
Malere som ikke vet hva de driver med risikerer å ødelegge gamle og verneverdige bygninger. Det trengs bedre opplæring, mener Kulturminnefondet.
I 1967 kjøpte Anne og Jacob Weidemann gårdsbruket Ringsveen ved Lillehammer, og her levde og arbeidet de i 34 år. Tunet bestod av flere bygninger, og i 1970 ble de to tømmerhusa Maristua og Dovrestua satt på tunet.
Norge har en lang skogbruks- og fløtingshistorie som strekker seg om lag 1000 år tilbake. Dette har satt sitt preg på det skogbildet vi har i dag og det har etterlatt seg en mengde kulturminner, særlig i forbindelse med tømmerfløtinga.