Aktuelt

Ved enden av Europavei 10 i øygruppa Lofoten ligger det vakre fiskeværet Å. Her vrimler det av turister selv om sommeren er på hell, og det er godt for væreier Vidar Ellingsen og resten av lokalbefolkningen. For det er ikke lenger fiskerne som bringer mest penger inn i næringslivet her ute i havgapet – det er turistene.

– Da fiskeværet fortsatt var aktivt, bodde det om vinteren opp til 300 fiskere her i rorbuene. I sesongen fisket de torsk, som gjennom flere måneder i vind og sol på hjellene ble til den ettertraktede norske eksportvaren, tørrfisk, forteller Vidar Ellingsen.

I strålende Lofot-sol og måkeskrik tar han oss imot, og forteller stolt at fiskeværet har vært i hans familie i seks generasjoner. Familiens 45 bygninger huser nå tilreisende turister, folk som jobber i turistnæringen og noen sportsfiskere.

En av de gamle rorbuene er beholdt akkurat slik den var, og vitner om et tøft liv. Her jobbet og levde fiskerne gjennom hele sesongen. Det var fiske i hardt vær på havet det meste av døgnet, og i de få timene de hadde fri, bodde gjerne over ti mann i ei lita rorbu.

Nå er de historiske bygningene attraksjoner. Fiskemottaket, smia, trandamperiet og det gamle bakeriet kan oppleves av turistene. I det overveldende havet av turister fremstår fiskeværet som den reneste gullgruve. Men å drifte 45 eldre bygninger har sin pris.

– De gamle husene krever så mye vedlikehold at de er pengesluk. Vi hadde ikke hatt sjans til å sette dem i stand uten tilskudd, forklarer Vidar.

På denne klare sensommerdagen har fiskeværet fått besøk av en gjeng med lokale håndverkere. De er her for å delta på et kurs i tradisjonell vindusrestaurering i regi av Fortidsminneforeningen.

Den gamle, staselige væreierboligen, altså hovedhuset til familien Ellingsen, har fått tilskudd fra prosjektet Kulturminner for alle. De tildelte midlene skal gå til istandsetting av de gamle vinduene i boligen.

– Ett av kriteriene for å få midler fra Kulturminner for alle, er å gjennomføre et praktisk kurs for lokale håndverkere, forklarer Vidar.

Kurset i tradisjonell vindusrestaurering holdes av tømrer Rune Johnsen. For ett år siden skiftet han beite fra jobben som tømrer, og er nå kulturminnekonsulent for Karmøy kommune. Han er også en av 15 håndverkere Fortidsminneforeningen har håndplukket til en egen ressursgruppe. Gruppa representerer ulike yrker og skal inspirere og kurse unge håndverkere i tradisjonshåndverk.

– Du kan ikke lese deg til denne kunnskapen. Den må overføres i form av praktisk arbeid som det vi driver med her, sier Rune.

Selv har tømreren i løpet av sitt 21-årige yrkesliv aldri jobbet med nybygg. Allerede som lærling begynte han å jobbe med restaurering av gamle hus.

– Vi er nødt til å sikre at nye generasjoner lærer seg denne kunnskapen. Hvis ikke vil den gå tapt, sier han.

En av kursdeltakerne er 19 år gamle Ella Mørtsell. Hun er båtbyggerlærling og har tatt seg to dager fri fra skolebenken for å lære seg vindusrestaurering.

– I disse gamle vinduene ligger det så mye historie. Jeg tenker på at det har skjedd mye i deres levetid. Jeg liker å holde på med noe som har eksistert i flere hundre år før jeg ble til, forteller Ella.

Kurset er lagt opp som en praktisk workshop. Vidar har rigget til tre garasjer, som for anledningen fungerer som verksted. Her skal håndverkerne lære seg å vurdere tilstanden til de gamle vinduene, fjerne glass og beslag, skrape, kitte og male.

– Det er jo fint at vi kan gjøre restaureringsarbeid samtidig som vi går på kurs. Det er to fluer i en smekk! Vi får lært noe, og samtidig får vi fikset vinduene, sier Ella.

Og kurset er smekkfullt. Takket være en iherdig innsats av prosjekteier Vidar, har hele 16 lokale håndverkere meldt seg på kurset.

Kursholder Rune forteller at den mest kritiske fasen i vindusrestaureringen, er uttaket av glasset fra vindusramma.

– Disse gamle glassene er en ikke-fornybar ressurs. Derfor må de fjernes veldig forsiktig, forklarer han, og viser hvordan stiftene fjernes med tang for at ikke glasset skal knuse.

Det gamle, karakteristiske vindusglasset er ujevnt i tykkelsen, og gjerne litt tynnere øverst enn nederst. De er gull verdt, og ikke lette å finne i dag. Det finnes noen få leverandører som produserer gammeldagse glass på bestilling, men disse er svært dyre. Alternativet er å samle gamle originale vinduer som folk kvitter seg med.

– Det er ikke uvanlig at man ser håndverkere lete etter gammelt vindusglass på søppelfyllinger eller miljøstasjoner. Den enes skrap blir den andres gull, ler Rune.

Flere av kursdeltakerne er erfarne snekkere og tømrere. En av dem er 35 år gamle Erling Horn Kjøren. For to år siden skiftet han beite til restaureringsbransjen. Han var en av 30 kvalifiserte søkere som fikk jobb som tømrer ved Nordlandsmuseet i Bodø.

– I byggebransjen i dag jobber du ikke som håndverker. Du jobber som montør, sier han med et oppgitt sukk.

Erling forteller at livet på byggeplassen var tungt og føltes lite utfordrende. Han er svært fornøyd med å ha byttet ut konstant tidspress og stadig mer krevende kunder, med tradisjonelt bygningsvern og et roligere tempo.

– Jeg tror vennene mine som fortsatt jobber som tømrere, er litt misunnelige på meg, smiler han.

Nå er han på kurs sammen med sjefen sin, bygningsvernleder Knut Mostervik ved Nordlandsmuseet. Sammen har de ansvar for 130 gamle vernede bygninger. Og godt over 4000 gamle vinduer. Det krever rett kompetanse.

– Den håndbårne kunnskapen som overføres her, er verdifull, mener Erling. Han forteller at han alltid har vært interessert i gamle bygg med sjel.

Knut understreker verdien av denne typen kompetanseoverføring.

– I museumsbransjen har mye av restaureringen blitt gjort på dugnad. Håndverkerne hadde for lite kunnskap, og det ble dessverre gjort mye feil. Det sliter vi med, forteller han, og vektlegger at gjennom denne typen kursing sikrer de at restaureringen nå foregår på riktig måte.

Vidar Ellingsen forteller at på 1960-tallet måtte bestefaren legge inn årene, og deler av fiskeværet sto og forfalt i flere år. Dette har gitt familien store vedlikeholdsetterslep.

– Det har vært tøft å få økonomisk lønnsomhet. Turismen gir viktige inntekter, men siden sesongen er så kort, blir det lite igjen. Vi har aldri tatt ut noe overskudd, alt re-investeres i fiskeværet, forteller Vidar.

Uten tilskudd fra Fortidsminneforeningens prosjekt Kulturminner for alle og Kulturminnefondet hadde istandsettingen av alle bygningene vært umulig.

– Det er en stor utfordring å restaurere privateide, vernede bygninger. Tilskuddsordningene til Fortidsminneforeningen er helt gull for oss, sier Vidar.

En av de lokale deltakerne på kurset er Magnus Lillebø. Som nyutdannet lektor i naturfag flyttet han fra Molde til fiskeværet Å for å livnære seg som fisker.

– Som fisker må du alltid ut på havet når det er vær til det, sier han. Sammen med en annen fisker er de to nå de eneste gjenværende fiskerne i fiskeværet med egen fiskebåt.

– Når det er for dårlig vær til å dra ut på havet, er det kjekt å ha arbeid på land, forteller Magnus. I fjor jobbet han på et restaureringsprosjekt med en lokal byggmester. Da så han en fin mulighet for en fin, liten bigeskjeft, og ved å være med på dette kurset utvider han kompetansen ytterligere.

– Vi lever i et bruk- og kast-samfunn. Jeg har alltid vært glad i naturen, og synes det er fint å ta vare på det gamle, forteller Magnus, og legger til at ofte er han på søppelfyllinga og finner gamle motorer, fiskegarn og vinduer som folk har kastet. Dette gjenbruker han i eget arbeid.

– Det er jo 36 vinduer bare på dette huset, så vi har mye jobb foran oss, sier eier Vidar Ellingsen, og peker mot væreierboligen.

Restaureringsarbeidet vil fortsette utover høsten, og Vidar er glad for at kunnskap om vindusrestaurering nå er forankret lokalt gjennom kurset.

– Det ville vært svært kostbart å sende bort vinduene for istandsetting. Nå kan den videre restaureringen gjøres av lokale håndverkere, og det er gunstig for oss, sier en fornøyd Vidar.