Trebåtbyggeriene på Agder var hjørnesteinsbedrifter i mange hundre år. Etter at den tradisjonelle trebåtbyggingen tok slutt på 1960-tallet, ble båtbuene stort sett stående tomme. Kan man bruke slike bygninger til noe, eller blir rivning det mest fornuftige alternativet for å frigjøre området til andre formål slik det har blitt gjort mange steder?

Av Einar Engen og Linda C. Herud

Et verdifullt kulturmiljø
Fire båtbyggerier ned mot Sørfjorden danner et sjeldent bygningsmiljø som fikk sin oppstart på 1600-tallet. Det var framveksten av trebåtbygging som dannet grunnlaget, sammen med nærheten til skogen og Moens beliggenhet. Dette ga gode forutsetninger for ei lang driftstid som varte helt fram til slutten av 1900-tallet.

Båtbyggeriene på Moen var den viktigste arbeidsplassen i Risør helt til nedgangen kom på slutten av 80-tallet. Plastbåtene kom, og produksjonen av trebåter gikk mer og mer langsomt. Mange av båtbyggeriene og slippene forsvant når behovet for vedlikehold av trebåter var lite. Men Moen besto, og er i dag er det største samlede anlegget i Norge.

Båtbyggeriene på Moen var den viktigste arbeidsplassen i Risør

Etter at de siste trebåtene ble bygget, ble buene stort sett stående tomme – kun brukt som lager for utstyr og som opplagsplass for mindre båter vinterstid. Framtida var uviss helt fram til nye krefter så på mulighetene til å bruke buene både i forbindelse med restaurering av trebåter og ny bruk.

Båtbua til K. Christensen & Co ligger i et bygningsmiljø med flere andre bygninger. Her har eierne satt i stand bua slik at den framstår som lite endret med verksted, tegningsarkiv, fyringsanlegg og steamrenne. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

I ny tid på Moen
Moenprosjektet ble etablert i 2006 og arbeidsgruppa la fram sin visjon for framtida:

Båtbyggeriene skal bli et levende formidlings- og aktivitetssenter for båtbygging, kystkultur og håndverksnæring. Med utgangspunkt i de bygningene og den aktiviteten som foregår på Moen i dag, ønsker man å skape næringsutvikling ved å styrke primæraktivitetene, samt skape synergieffekter ut over disse. I tillegg ønsker man å få oppmerksomhet rundt Moen som et nasjonalt kulturminne for kystkultur.

Mange så at de fem store båtbuene, sammen med andre mindre byggverk, representerte muligheter for å tenke nytt. Kystkulturen har hele tida stått sterkt, og særlig Risør har fått en sterk posisjon med Trebåtfestivalen som arrangeres hvert år i august. Kanskje er det nettopp satsingen på kystkultur og trebåttradisjoner som etter hvert ga båtbyggeriene på Moen nytt liv. Det spennende i dette miljøet er at de fem store buene er eid av forskjellige personer som alle vil bevare helheten og det spesielle miljøet, men de setter sitt eget avtrykk i hver av buene med forskjellige virksomheter.

Ny bruk av gamle båtbuer
Båtbuene til Gregersen har fått ny bruk både i samarbeid med campingplassen som ligger like ved, og som et annerledes festlokale. Et stort og åpent rom og høyde under taket, gir lokalet en spesiell atmosfære med sjøen som skvulper like ved. Bare i 2017 hadde Signe Gregersen, som er eier, seks bryllup. Hun sier til nettavisa iRisør at tilbudet om utleie markedsføres ikke, men at rykter spres fort.

-Alt går på rykter. Men, jeg vet at folk har lagt ut bilder i bryllupsblader, så det har nok også hatt en innvirkning.

Gregersen forteller videre at lokalene er fullbooket for hele inneværende år, og at reservasjoner for 2019 allerede har kommet inn. Selskapslokalene er forbeholdt arrangementer på sommerstid, med kun panel mellom vær og vind og bryllupsgjester kan det fort bli en kjølig affære resten av året.

-Men vi har et julemarked hvert år, med stor aktivitet og marked i alle buene. Det er veldig artig å kunne ta vare på båtbyggeriet og se det i bruk. Uten støtten fra fylket og Kulturminnefondet hadde vi ikke fått det til, sier hun.

Under trebåtfestivalen i Risør bugner det med folk på Moen. Her mellom buene hos Gregersen. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Håndverkstradisjoner blir ivaretatt
Moen Trebåtbyggeri AS inngikk en avtale med eieren av båtbuene til Em. Moen&Sønn og Verner Hansen. I disse store buene tok de på seg fartøyvernprosjekter finansiert av både Riksantikvaren og Kulturminnefondet. Det spesielle her er at det var de samme båtbyggerne som arbeidet for Verner Hansen som gikk over til å restaurere trebåter i de samme lokalene. Håndverkstradisjonene ble videreført.

Utfordringene med disse båtbuene var at forfallet hadde kommet langt, men flere tilskudd fra Kulturminnefondet og Aust-Agder fylkeskommune førte til at et langt og møysommelig arbeid med istandsetting ble iverksatt. Mye av arbeidet med reparasjon av buene pågikk mens de samtidig restaurerte båter.

Fortid møter framtid
På Hammeråker ligger båtbua til Christensen & Co. I dette bygningsmiljøet inngår også flere andre bygninger. Her har eierne satt i stand bua slik at den framstår som lite endret med verksted, tegningsarkiv, fyringsanlegg og steamrenne. Kontorbygget leies ut til overnatting og båtbua brukes blant annet til kurs i prambygging. Anlegget egner seg derfor godt til formidling av kysttradisjoner og som kursarena. Bygningsmiljøet styrkes også av at det består av et materiallager, og en mastebom for bruk ved bygging og reparasjon av seilskuter.

I båtbua til K. Christensen & Co. på Hammeråker, holdes det blant annet kursvirksomhet, her fra et kurs i bygging av Risørprammer. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Hva nå Moen?
Den store plassen mellom disse to buene har vært arena for flere arrangementer, både i forbindelse med Moendagene og Risør trebåtfestival. Slike tilstelninger krever at man har toalettfasiliteter, og en samordnet løsning for dette førte til at Riksantikvaren ga tilskudd til etablering av toaletter i båtbua til Em. Moen&Sønn. Toalettene brukes også i forbindelse med aktiviteter hos Gregersen.

Den store plassen mellom disse to buene har vært arena for flere arrangementer

Det pågår fortsatt istandsetting og vedlikehold av bygninger og anlegg på Moen, og stadig nye søknader kommer til Kulturminnefondet og andre som har økonomiske virkemidler. Mange av bygningene er nå satt i stand for enten videreført eller ny bruk, og så langt har man nådd visjonen som Moenprosjektet formulerte. Hva sier så flere i Risørs befolkning om betydningen av Moen og aktivitetene?

Ordfører i Risør kommune, Per Kristian Lunden, forteller at kommunen har støttet opp om båtbyggeriene på Moen som deres sentrale museums og kulturminnesatsning, sammen med den gamle trehusbebyggelsen i Risør. Det er lagt til rette gjennom reguleringsplaner, og det er gitt støtte til både næringsdrivende og frivillige krefter. Det nære samarbeidet kommunen har hatt med Kulturminnefondet, Riksantikvaren og Aust-Agder fylkeskommune, har også bidratt positivt.

-Det unike med Moen er at det fortsatt bygges og restaureres trebåter i de gamle buene, samtidig som rikdommen i kulturminnene og den viktige kysthistorien ivaretas. Vi er opptatte av at nye generasjoner lærer noe om denne lokale historien, og at hele Moen-området skal bli brukt til turer, kulturopplevelser og arrangementer av ulikt slag, sier Lunden.

Ordfører i Risør kommune, Per Kristian Lunden, på Moen under trebåtfestivalen i Risør. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Jorunn Bøe er kultursjef i Risør kommune, og mener kommunens oppgave er å være en aktiv samarbeidspartner når båtbyggeriene på Moen skal forme sin videre historie.

-I båtbyggeriene på Moen er det bygd rundt 1200 større dekkede fartøy og minst like mange åpne båter. Siden 1875 er det åtte båtbyggerier som har drevet sin virksomhet i buene, og arkivene etter de fleste av disse er nå samlet under et tak på Moen. Dette er en unik lokal, regional og nasjonal kulturskatt. Sammen med de årlige arrangementene som Kystens Dag, Trebåtfestivalen, Kulturminnedagen og julemarkedet, blir kystkulturen formidlet på en helhetlig og bærekraftig måte. Dette blir båtbyggeriene på Moens viktigste verktøy i årene fremover; formidling av kommunens båtbyggerhistorie gjennom levende håndverk, arrangementer og vekslende utstillinger. Kun gjennom bruk og formidling av historien vil dette unike kulturminne være levende og tilgjengelig for kommende generasjoner, sier Bøe.

Årlig arrangeres Moen-dagene i båtbuene. Da er det ulike kulturaktiviteter i buene, og folk kan se og oppleve håndverkstradisjonene i båtbyggerfaget. Her fra en danseoppvisning i båtbua til Gregersen. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Ole-Jacob Broch eier og driver av Risør trebåtbyggeri og Moen trebåtbyggeri, og er en av de som ivaretar den viktige båtbyggertradisjonen med seks ansatte og muligheter for å ta i mot både små og store oppdrag. Han har også vært aktiv bidragsyter under Trebåtfestivalen og pådriver for Moenprosjektet. Broch forteller om mulighetene han så i 1979, da han og tre andre båtbyggere startet opp Risør trebåtbyggeri. De har håndverkere fra hele verden, alltid en lærling, og formidler kompetanse hele tiden.

-I dag er vi en del av Risør kommunes museumssatsning, noe som utforskes videre hele tiden. Vi tar på oss ulike oppdrag, også utenfor de tradisjonelle rammene, og det er mangfoldet som har gjort det mulig å opprettholde driften.

De har blant annet levert bølgeveggen til konserthuset Kilden i Kristiansand, søylene ved Den Norske Opera i Oslo og bygget sjørøverskuten til Kaptein Sabeltann. Men det finnes også utfordringer for driften i framtida.

Moen er ekte. Moen er intakt.

-Den største utfordringen er kostnadsnivået på lønn i Norge, og vår største konkurrent, Hardanger fartøyvernsenter. Det er de verneverdige fartøyene som er de viktigste, og vi ser at det ofte er fartøyvernsenteret som får oppdraget. De er museale og får statlig støtte, og har litt andre vilkår enn oss. Fra vårt ståsted er det kanskje det som blir igjen, det som er framtiden, at det private fartøyvernet forsvinner, sier Broch.

Han skryter samtidig av kompetansen til senteret, og arbeidet de utfører, og ønsker at de skal lykkes.

-Men Moen er ekte. Moen er intakt, slik det var på 30-tallet og i det naturlandskapet det alltid har ligget. Det er som å komme inn i en tidskapsel, det er unikt og produksjon og opprinnelige teknikker er det helt særegne, sier han.

Artikkelen er fra Kulturminnefondets 15-årsjubileumsbok
«Fornemmelse av fortida – fordel for framtida».