Vi er i siste halvdel av 1800 – tallet. Fru Wilhelmine ved Eidsvoll Verk skriver i sine erindringer: «Paa Herregaarden Fossum ved Skien havde jeg seet et Lysthus beklædt med Gran og Birkebark og der faaet Ideen.» Dette er starten på historien om lysthuset Barkhytten. En historie som praktisk talt sitter i veggene den dag i dag i form av inskripsjoner og navnetrekk tilbake til 1857. Som navnet tilsier er bygget kledd med bark og never. Trolig er det det eneste av sitt slag i landet. Kulturminnefondet har vært så heldig å kunne følge den møysommelige istandsettingen, som munnet ut i åpningen av lysthuset 24.mai dette år.

Av Gunnhild Ryen

Bak enhver stor mann står en driftig dame…

Wilhelmine Knudsen var gift med verkseier Nils Knutsen, og frue ved Eidsvoll Verk på midten av 1800 – tallet. Gjennom hennes nedskrevne erindringer får vi et innblikk i livet ved Eidsvoll Verk på denne tiden.
Hovedhuset ved verket, Eidsvollsbygningen, ble kjøpt for private innsamlede midler i 1837, og gitt til staten i 1851. Det ble bygget opp en ny hovedgård på Eidsvoll Verk, og som den driftige fruen hun var ønsket nok Wilhelmine å bygge opp i igjen et flott hageanlegg. Arbeidet munnet blant annet ut i et unikt lysthus som vi fortsatt kan beundre. Tross sine 160 år har lysthuset fortsatt en høy grad av opprinnelighet ved seg. Lysthuset er et samtidsdokument på linje med Wilhelmine`s nedskrevne erindringer. En kilde til kunnskap om samfunnet rundt Eidsvoll Verk, og livet i de høyere lag i samfunnet på 1800 – tallet.

Et naturlysthus i begrepets rette forstand

Fru Wilhelmine var selv arkitekten bak arbeidet, men hadde flere hjelpere med seg på laget. Ideen hadde hun som nevnt fått fra et lysthus i Skien, men Wilhelmine satte også sitt personlige preg på lysthuset. Hun skriver i sine erindringer: «Dette smagfulde Lysthus overgik langt hint ved Fossum i Skjønhed.»

Kanskje var hun også inspirert av datidens nasjonalromantiske strømninger hvor den norske naturen var gitt en sentral plass, og gjerne tillagt en del mystikk. Selv bruker hun begrepet «Naturlysthus» om bygget, noe som den dag i dag er beskrivende.

Lysthuset har form som en sekskant med pyramidetak. Hjørnestolpene er ubehandlede bjørkestammer gravet rett ned i bakken. Fem av veggfeltene har en tynn bordvegg kledd med granbark i store flak utvendig, og bjørkenever innvendig. Det siste veggfeltet har en tofløyet dør. Ubehandlede granstammer holder taket oppe. Himlingen er i likhet med veggene kledd med bjørkenever. Alt dette er originalt fra 1857. Det antas at taket opprinnelig har vært tekket med granbark, men at denne ble erstattet med shingel på 1960 – tallet. Granbarken beskytter godt mot vær og vind, og årsaken til utskiftingen er ikke kjent. Det en kan si med sikkerhet er at selv den minste taklekkasje ville gjort uopprettelig skade.

Lysthuset var i dårlig forfatning da istandsettingsarbeidet startet opp i 2015. Heldigvis har eierne latt det stå låst i mange år. Dette har nok begrenset skadene. (Foto: Ellen Jacobsen)

Unik dekor

Naturtemaet videreføres i dekoren. Neverveggene er inndelt i rutenett ved hjelp av kvister, og midt i hver rute er det en rosett av furukongler. I taket henger en lysekrone av pinner, også den dekorert med kongler. Midt i rommet står et rundt bord kledt med never og dekorert med kongler. Langs veggene er det sittebenker og to krakker som er laget av grener eller slanke bjørketrær. Disse har fortsatt neveren i behold.
Wilhelmine skriver «Da det var færdigt, var det ikke alene til den største Pryd for Haven, men ogsaa det luneste Opholdssted ved Kaffetraktermenter og lignende.».

Ferdig istandsatt fremstår lysthuset fortsatt som unikt, og trolig det eneste i sitt slag i Norge. Takket være en forsiktig istandsetting er lysthuset originale materialer og detaljer bevart. (Foto :Ellen Jacobsen)

«Det står skrevet på veggene….»

At lysthuset oppfylte sitt tiltenkte formål kan leses ut av de flere hundre navnetrekk og inskripsjoner på neverveggene. Besøk av mer eller mindre kjente personer fra flere land har satt sitt preg på lysthuset. Den 2. september 1862 tok til og med Kong Karl XV og hans dronning turen innom.

Om dette skriver Wilhelmine: «… Kongen spadserede senere mellom Træerne ned til det sjeldne Lysthus, hvor han paa Væggen skrev nogle Rim; derpå kom han farende op igjen; Dronningen maatte følge ham derned, og jeg skulde ledsage hende….»

Byggingen av nasjonen Norge formet datidens samfunnsdebatt, men inskripsjonene avslører at storpolitikk ikke var det eneste som opptok de øverste samfunnslag. Strofer som «Kan … … … stille fredag her at bygge, her at bo det var (lykken?) vel for to», « Ich liebe Dich, wil ich Dich lieben, Ich liebe Dich» og «Stjernene vet mitt hjertes hemlighet» viser at de (nasjonal) romantiske strømningene tok veien inn i selv de minste lysthus. Inskripsjonene gir på en unik måte enkeltmenneskene et ansikt i historien, der bøkene domineres av nasjonalt viktige hendelser, og betydningen av fellesskapet. Naboen, Eidsvollsbygningen, er kanskje ett av våre beste eksempler på hvordan noen bygg er blitt løftet frem som nasjonale symboler, og gitt sentrale roller i nasjonens historie.

På neverveggene finner vi flere hundre navnetrekk og vers. Besøk av mer eller mindre kjente personer fra flere land har satt sitt preg på lysthuset. Enkelte navnetrekk er fortsatt godt synlig etter 160 år, andre skimtes kun som avtrykk i den myke neveren. (Foto: Ellen Jacobsen)

En møysommelig og krevende, men suksessfull istandsetting

I 1893 kom Eidsvoll Verk i familien Mathiesens eie. Lysthuset inngår nå i de Mathiesenske samlinger, som forvalter mange kulturminner. På 1960 – tallet ble det gjort en detaljert opptegning og registrering av både konstruksjon, dekorasjon og inskripsjoner, og allerede da ble skadene omtalt som omfattende. Arbeidet var et godt grunnlag for istandsettingen som startet opp i 2015. Råteskadene i konstruksjon viste seg å være store, og hele bygget måtte løftes for å få laget et godt fundament. Detaljene i bygget er mange, og det ble ansett som for risikabelt å demontere det. I dag ser vi at dette var en riktig vurdering.

Tross skadene er mange av navnetrekkene, også de eldste, fullt leselig tross at de ble skrevet med blyant. Andre er bare fragmenter, men kunne tydes da blyanten har etterlatt «avtrykk» i neveren. Med kyndige hender er de fleste frisket opp med blyant, mens en veggflate er bevart slik den har stått siden 1857. Løs never og er festet med nøye utvalgte spiker.

Et kulturminne med mange dimensjoner

Kulturminner er alle representanter for sin tid, og tillegges ulik verdi. Lysthusets umiddelbare nærhet til nasjonalmonumentet Eidsvollsbygningen synliggjør dette på en god måte. Det store og grandiose – mot det lille og, ved første øyekast, enkle. Men Barkelysthuset forteller flere historier enn som så, noe som viser at forståelsen av et kulturminne ikke er svart – hvitt.

Lysthuset forteller om et klassedelt samfunn, og om livet i de øverste samfunnslag kontra livet til bønder, arbeidere og fattigfolk. Det forteller også om elitens ønske om å vise sin rikdom. Ut av historien om lysthuset kan en lese påvirkninger fra internasjonale og nasjonale filosofiske strømninger. Og sammen med Wilhelmines erindringer kan lysthuset også sees i et kjønnsperspektiv, og gi kunnskap om hvordan kjønnsrollemønstre har endret seg gjennom historien.
Begrenset bruk nødvendig for god ivaretakelse
Lysthuset er enestående i sitt slag, og sjeldent godt bevart. Istandsettingsprosessen har vært krevende, og et godt øye for detaljer har vært avgjørende. Gjennom kulturminnene kan vi formidle vår mangfoldige historie til kommende generasjoner. Det er svært positivt at eierne av Barklysthuset ønsker å formidle dets spennende historie. At dette skal skje gjennom guidete omvisninger hindrer at slitasjen blir for stor, og at kulturminneverdien forringes.

Kulturminnefondet retter en takk til eierne for utlån av bilder og informasjon.