Midt mellom storhavet og resten av Vesterålen har Ellen Marie Hansteensen skapt sitt eget rike. Nå skal det bli overnatting for enda flere ute på Litløy.

Tekst og foto: Christine Nevervik, Bladet Vesterålen

Helt siden hun kom ut hit for 15 år siden, har hun visst at det er her hun vil være. Og siden da har hun jobbet utrettelig med å bygge opp et tilbud til besøkende, bit for bit, stein for stein.

– Dette er et livsprosjekt. Det må nesten få ta den tiden det tar, sier Ellen Marie.

Øya
Vinden er skarp og isende kald da vi fyker over vannflaten i den røde RIB-en. Utover fra Vinje og rett ut mot de to øyene som ligger som en barriere mot storhavet, Gaukværøya og den mindre Litløya. Her bodde til sammen to hundre mennesker på det meste, før øyene ble fraflyttet på femtitallet.

Nå står det bare noen hustufter igjen her. For også husene tok folk med seg da de flyttet.

Men på andre siden av øya, på den lune sørsida, ligger fyrtårnet og fyrvokterboligen som ble hjemmet til Ellen Marie Hansteensen i 2006. Nå står hun på kaia og venter, smilende, med rosa strikkejakke. På sommeren, når det stadig ankommer gjester, blir det mange turer opp og ned de lange trappene til boligen. Litløya er et sted du blir i god form.

Oppover i skrenten ligger hagen, terrasse på terrasse med duftende urter og nytteplanter, ripsbusker og grønnsaker. Hun har også et potetland på øya. Er så selvberget som mulig, akkurat som familiene som levde her ute den gangen fyret var bemannet.

Gjestene
Nå er det besøkende som ønskes velkommen ut til den røffe og karrige øya utenfor Bø i Vesterålen. Stadig flere av dem. For mange vil gjerne oppleve den spesielle stemningen her ute. Fra neste sommer håper de å ha på plass et tilbud om dagsbesøk. Hvis alt går etter planen.

Etter å ha klatret opp de mange trappetrinnene til fyrvokterboligen, blir de besøkende servert varm te, laget på eplemynte fra hagen. Utsikten er praktfull. Været har lenge vært en bekymring, og folket på øya har fulgt nøye med på meldingene. For denne dagen skal det holdes middag for gjestene på øya. Og inne er ennå ikke spisesalen ferdig.

Derfor ville middagen blitt avlyst dersom det hadde regnet denne dagen. Og fra plattingen, høyt over vannet, ser det unektelig litt truende ut. Grå skyer ligger tykke og tunge over Hadseløya, rett på andre siden av Vesterålsfjorden, og over Lofotveggen, som forsvinner i disen i sør. Alle steder trenger skyene seg på. Men akkurat over Litløya skinner sola.

Livsprosjektet
Ellen Marie Hansteensen hadde levd et innholdsrikt liv, blant annet som journalist og som medarbeider for Flyktninghjelpen i Midtøsten, før hun endte opp her i havgapet.
– Det har jo vært et enormt prosjekt, forteller hun.

Litt etter litt, bit for bit skaper hun seg det hun har drømt om her ute; et sted som kan ta imot overnattingsgjester og spisegjester på dagsbesøk. Etter hvert også et kultur- og seminarbygg. Og det tar tid.

– Her vi sitter nå var det et maskinhus en gang i tiden. Planen er å bygge kultur og seminarbygget her, med store vinduer ut mot dette, sier hun og peker ut på det solblanke havet som skimrer gyllent i horisonten.

Sommeren har, som sagt, vært hektisk. Mange har fått øynene opp for det lille riket ute i havet.

– Ja, og så har det jo vært stor interesse fra mange medier. Både britisk og nederlandsk TV ville jo komme hit.

BBC har foreløpig måtte avlyse, på grunn av smittesituasjonen i Storbritannia. Men at det skjer mye spennende på Litløya framover, er helt klart.

Tårnet
Fyrtårnet, som ligger enda noen trappetrinn over bolighuset, har nylig fått ny farge. Tidligere var det rødt og hvitt, mens nå er det malt i en frisk rødfarge, for å markere overgangen til en ny epoke. Nå skal det nemlig bli suite i det gamle tårnet.

– Det er også en måte å skille det fra de to andre tårnene med lik utforming her i Norge. Sula fyr er helt hvitt, Svinøy er rødt og hvitt, mens Litløy fyr nå er helt rødt, sier Ellen Marie.
Tidligere i år kom det fram at Kulturminnefondet har bevilget 650.000 kroner til å sette i stand det gamle tårnet. Her skal det bli en unik og eksklusiv overnattingsmulighet for to personer.

– Foreløpig ser det jo litt slitent ut her. Nå har vi strippet det helt ned på innsiden her. Så skal det etter hvert komme panel på, og isolasjon med villsau-ull, forteller Ellen Marie.

God hjelp er det også i fetteren Frode Wahlgren, som har flyttet ut til øya. Han er tømrer, og kom opprinnelig til Litløya for å hjelpe Ellen Marie med noen småting. Veldig mange småting.

– Så nå har jo befolkningen her ute doblet seg. Det lover godt.

Det var et stort apparat som måtte til for å drive fyret her før i tiden. Her jobbet to fyrvoktere pluss en assistent. Inne i det gamle tårnet er det et lite siderom, et kontor, der fyrvokteren som var på vakt, kunne hvile seg mellom slagene.

– Det var tungt og farlig arbeid, og mange fyrvoktere ble syke, forteller Ellen Marie.

Nå skal det bli bad og toalett her.

I 2003 ble fyret avbemannet, og i 2009 ble den gamle lykta erstattet av en moderne LED-lykt med solceller. Kontrasten til den krevende driften av fyret i tidligere tider, er slående.

Frivillig
i tillegg til Frode, har også Ellen Marie god hjelp fra frivillige, som bor og jobber på Litløya i perioder. For Chloe Evans har det aldri vært noen annen drøm enn å bosette seg på en liten øy i havgapet.

– Jeg er opprinnelig fransk, men bodde på en liten øy med bare 45 innbyggere i Skottland i flere år, forteller hun.

Så da hun fikk øynene opp for Litløy, grep hun muligheten.

– Med en gang jeg så annonsen skjønte jeg at dette var noe for meg, forteller hun.

Nå har hun vært her ute i seks måneder, og kunne ikke tenke seg å gjøre noe annet.

– Jeg har alt jeg ønsker meg her. Jeg blir her ute så lenge jeg kan.

Den eneste ulempen med øylivet, som hun klarer å komme på, er at det kan bli vel hektisk på sommeren.

– Ellers liker jeg alt. Enkeltheten. Det at du ikke har tilgang på alt av komfort, men at du i stedet må jobbe for det du vil ha. Da setter du også mye mer pris på ting, sier hun.

Avfolking
Den lille øya er full av både nyere og veldig gammel historie. Her er det spor etter bosetting fra steinalderen, for seks tusen år siden. Også den gangen ble folk trukket mot det store matfatet i havet. Lenger borte på øya står ennå de gamle tuftene etter husene som ble flyttet inn på fastlandet på femtitallet. Stadig kommer det folk innom øya som har en forbindelse til stedet.

Kari Moen Antonsen fra Breivika på Hadseløya hadde en oldemor fra Gaukværøy. Hun har tatt med seg familien til middag på Litløya denne dagen.

– Ja, jeg må jo få vist det fram. Det er veldig flott her ute, sier hun.

Det er ikke første gangen hun besøker Litløy fyr, og det blir heller ikke siste.

– Nei, jeg var her for første gang i 2006. Det har skjedd mye her siden da, selv om det fortsatt er mye som skulle vært gjort, sier hun.

Det var nødvendigheten av å bo nærmest mulig havet og ressursene der som brakte folk ut til øyene. Her ute var det både handelsmann og fengsel en gang i tiden. Men etter hvert som båtene har blitt bedre og mer moderne, var det ikke lengre nødvendig med bosetting på Litløy og Gaukværøy, og øyene ble forlatt.

På oversiden av bukta ligger det en 100.000 år gammel grotte, som det knytter seg flere historier til. Blant annet ble det sagt at en hund en gang forsvant i grotta og kom opp igjen på Stokmarknes. Skulle det vise seg å stemme ville i så fall det løst hele debatten om en eventuell tunnel under Hadselfjorden.

Kloden
Sola skinner fortsatt over Litløy. Hele dagen har vært lun og varm, et sjeldent glimt av mild sensommer. Havet rett der ute ligger og blinker, flatt og rolig. Ellen Marie blir aldri lei av denne utsikten.

– Jeg sier som regel at det er fullt mulig å bli stressa også når man bor alene på ei øy. Men det er den vakre naturen rundt meg som roper ut og sier at da må jeg sette meg ned og ta noen dype pust i bakken og bare nyte, forteller hun.

Oppgraderingen må gjøres i sitt eget tempo. Det er tross alt et livsprosjekt hun jobber med.

Gjestene har benket seg. Så kommer maten på bordet, servert av Grillo catering og Sortland mat og vinhus. Tørket kjøtt og røkt laks med pepperrotkrem. Steinbit med peppersaus og rotgrønnsaker, og sommerens jordbær fra Grytting. Urtene er fra Ellen Maries hage. Vannet er regnvann, samlet på øya.

På oversiden, like bortenfor fyrtårnet, står det en rund jordklode, laget av rustet piggtråd. Under andre verdenskrig var Litløy en viktig overvåkingspost for tyskerne. Etter krigen ble piggtråden bare etterlatt her, i store vaser. Inntil Ellen Marie kom på at hun kunne lage noe av den. Det ble en jordklode.

– Og den kan du også sette deg inn i, og sitte der og se på verden og på havet, sier hun.

Her ute kjenner hun seg aldri ensom.

– Nei, det har jeg aldri gjort. Her ut føler jeg meg heller enda mer som en del av den verdenen vi lever i.

Artikkelen sto først på trykk i Bladet Vesterålen.

Les også:

• Har du fått støtte fra Kulturminnefondet til ditt prosjekt, kan du få tilsendt et banner. Bare ta kontakt med oss.
• Finn flere gode prosjekter til inspirasjon på våre nettsider.