-Hva huset betyr for meg personlig?

Ole Henrik Engan blir blank i øynene og nostalgien kommer krypende fra den gang han var 12 år og fikk lov av onkelen, som var smed, til å fyre opp i smia selv.

-Det er noe helt spesielt med amboltens klang, som jeg har vokst opp med.

Av Linda Cathrine Herud

Ole Henrik Engan (58) har vokst opp på gården Kirkflå på Ler i Melhus kommune, og smia på gården har vært en del av hans liv hele veien. Men, det er ikke bestandig gårdsbygningene som ikke lenger er i bruk er førsteprioritet i en travel driftshverdag, og i 2000, da Ole Henrik overtok familiegården, sto smia til forfall.

-Den nederste delen av huset lå nede i jorda, taket var lekk med store råteskader som hadde spredd seg ned i veggene, vinduene var råtne og essa ødelagt av frost.

Ole Henrik og familien måtte ta et valg, enten forsvant smia til all evig tid, eller så måtte den rustes opp.

-Når du har vokst opp med en sånn bygning er det ikke bare å rive ned, planere haugen og ferdig med det. Selv om det var en alvorlig og omstendelig prosess å komme i gang med.

– Det så ikke ut her, det var rotete og
forfallet hadde kommet langt

Siden 1880-tallet har slekten til Ole Henrik drevet gården, men bosettinga i grenda går så langt tilbake som 1520. De fire største gårdene her hadde alle smier, men denne er den siste som står igjen. Smia var verkstedet på gården, og det var mye som skulle holdes i hevd og mange redskaper som skulle lages for årets fire årstider.

-Tidene forandret seg, man kunne kjøpe ferdige redskaper og gårdene fikk traktor. Smiene ble dessverre stående til forfall.

Hos Ole Henrik er mangfoldet stort, og på tunet tripper gjess i skjønn forening med gårdens hunder og katter. Sauene beiter i innhegningen, og grisen kan ikke skilles fra sine beste venner; Kirkflås fem hester.

-Jeg har full jobb ved siden av drifta, så det blir lange arbeidsdager. Men vi fryder oss med å kunne bo i dette kulturlandskapet, og over alle dyra. Trivselen oppveier alle arbeidstimene!

Ole Henrik Engan tror både livet på gården og kulturlandskapet er attraktivt å oppleve for pilegrimene som vandrer langs den flere hundre år gamle leden. Andre etasje i smia ble før brukt til blant annet tørking av materiale, men nå står koselige skuvsenger til overnatting for trøtte pilegrimsføtter, og et hyggelig spisebord for å innta nistepakken i trivelige omgivelser unna vær og vind.

– Jeg får ikke berømmet Kulturminnefondet
nok for hjelpen jeg fikk.

Det var på en busstur arrangert av Melhus kommune, der også Kulturminnefondet var med, at bonden bestemte seg for å gå i gang med prosjektet. Rundturen i kommunen gikk innom flere bevaringsverdige bygninger, og smia ble sett på som vel verdt å ta vare på. I tillegg sto Riksantikvarens verdiskapingsprogram «Pilegrimsleden» på trappene, og det var ikke noe minus for smia, som ligger kun få meter fra Østerdalsleden.

-Det var mangel på overnattingssteder lengs leden inn til Nidaros, og det var da ideen om overnatting i andre etasje på smia kom.

Ole Henrik Engan fikk god hjelp av både Melhus kommune og Kristine Kaasa Moe på Prestegårdslåna i Melhus i søknadsprosessen.

-Jeg hadde ikke klart å komme i gang uten Melhus kommune, og Kristine var en uvurderlig hjelp i arbeidet med å sende Kulturminnefondet en søknad og å finne rette håndverkere til jobben.

Flere timer på kontorene til landbruksavdelingen i Melhus kommune og med søknaden til Kulturminnefondet betalte seg, og Ole Henrik fikk både tilskudd fra Kulturminnefondet og SMIL-midler til prosjektet sitt.

På vårparten i 2010 kunne Ole Henrik starte det omfattende arbeidet.

-Det så ikke ut her, det var rotete og forfallet hadde kommet langt.

Svillstokkene måtte byttes ut, likedan de råtne takåsene og resten av taket som lakk som en sil. I veggene måtte det råtne tømmeret bort og erstattes med nytt.

-Vi jekket opp smia, drenerte og fikk på plass nye svillstokker. Det ble murt opp ny mur som smia ble plassert oppå, vinduene ble restaurert, essa og murpipa ble murt opp igjen og hele taket ble nytt med skifer fra Alta.

I tillegg ble vestveggen, som er mest utsatt for vær og vind, panelt med materialer fra egen skog.

-Alle materialer som jeg kunne skaffe til veie fra egen skog, er derfra. Jeg synes at en del av poenget er at materialene er tatt ut av egen skog her på gården. Panelet på vestveggen hogde jeg i Vestfjellet, så langt jeg kom meg inn med traktor. Materialene ble så skjært på gårdssaga her, tørket og satt opp.

Å komme inn i smia er som å tre inn i fordums tid. Alt er på sin plass, og både essa og smiebelgen fungerer som det skal. Til og med belgen er restaurert, selv om den var i ferd med å gå i oppløsning.

-Den sto på Otta en hel vinter til restaurering, og da den kom tilbake, monterte jeg den selv. Det er jeg litt stolt av.

Med all grunn. Når belgen beveger seg opp og ned og puster luft inn i essa, er det som smia kommer til liv igjen.

– Det er godt å ha en gammel
tømmerbygning å hvile øya på

Ole Henrik Engan roser Kulturminnefondet og alle de andre hjelperne han har hatt på veien mot målet.

-Jeg får ikke berømmet Kulturminnefondet nok for hjelpen jeg fikk. Uten Kulturminnefondet kunne vi ikke gjennomført en så total renovering som vi har gjort. De har vært mentoren min hele veien, og jeg har hatt utallige møter og telefoner. Jeg har fått mange gladbrev fra Kulturminnefondet gjennom disse åra, og det gjeveste er nok det første brevet der de aksepterte søknaden og ga mye penger for at dette skulle la seg gjennomføre. De stilte som ansvarshavende for at prosjektet skulle gjennomføres i den standarden som kreves, og som referanse for de andre som støttet prosjektet, våde Stiftelsen UNI og Melhus kommune.

Han skryter også av de gode håndverkerne som gjorde at resultatet ble så bra.
Ole Henrik er tydelig stolt og strålende fornøyd med smia si. Og han stopper ikke der.

-Vi har flere bygninger vi vil ta vare på på gården, blant annet en gårdssag blant annet. Da vil vi få en bedre helhet i kulturlandskapet, og det er viktig, spesielt så tett inntil Pilegrimsleden. Tendensen ellers i Europa er at stadig flere vandrer på slike steder, og jeg tror folk trenger å vandre litt i kulturlandskapet.

Inntil da nyter han smia.

-Det er godt å ha en gammel tømmerbygning å hvile øya på, det gir en viss ro i sinnet. Jeg angrer ikke en dag på at jeg brukte 750 timer på dette prosjektet. Jeg fryder meg når jeg sitter i smia nå!