I 1915-16 reiste Norsk Hydro det såkalte Kabelhuset på østsiden av Villamoen på Notodden. Nøyaktig 100 år seinere ble bygget innskrevet på UNESCOs verdensarvliste som et av de signifikante objektene i Rjukan-Notodden industriarv.

Skrevet av Trond Aasland, NIA

Funksjonen var viktig og historien er stolt – men kan et borgliknende, forhenværende koblingshus med strenge krav til vern gis et nytt liv, et nytt innhold og tilpasses til vår tids krav til funksjonalitet? Ja, mente eieren, Arild Reinertsen. Ja, mente også Jon Grøstad, mangeårig arkitekt for Hydro på Notodden.

«På byggets premisser»

Notodden-mannen Arild Reinertsen har disponert Kabelhuset gjennom 25 år, først som leietaker gjennom selskapet Tele Performance og siden 2002 som eier. Etter at Tele Performance i 2012 flyttet det meste av sin virksomhet til Moss, viste det seg at fortsatt utleie til kontorvirksomhet var lite aktuelt. Reinertsen opplevde også at markedet for å selge et slikt kontorbygg ikke var til stede.

Det er ingen stor innrømmelse at jeg er glad i dette huset, og er glad for at vi kan ta godt vare på det, sier Arild Reinertsen, selv bosatt i det prisbelønte Kabelhuset på Notodden. (Foto: Trond Aasland)

–  Men det er et fint bygg, så noe positivt måtte vi kunne gjøre. Prosessen har tatt sin tid, og jeg tør vel si at uten arkitektens sterke engasjement, hadde vi neppe fått til både omregulering og rehabilitering. Ombyggingen er blitt gjennomført «på byggets premisser» – mye av det opprinnelige er i behold – og jeg må si meg meget godt fornøyd, sier han.

Funksjonen var viktig og historien er stolt

Reinertsen forklarer at prosjektet gjorde det nødvendig å utnytte alle tre etasjene i bygget. Opprinnelige vinduer skulle beholdes, men det ble gitt tillatelse til å sette inn fire nye. Ei ståldør fra slutten av 80-tallet kunne også byttes ut. Etter ombygging har huset i dag sju leiligheter. Seks av dem er 65-70 m² og utgjør et borettslag. Den siste, i første etasje, er om lag 180 m². Utenfor huset er det oppført sportsbod, og det er også bygd carport til hver av leilighetene.

Et hus til å bli glad i

–  Dette er jo et spesielt hus, oppført i solid, tykk betong – og nå innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Det er ingen stor innrømmelse at jeg er glad i huset, og har sett det som viktig å ta godt vare på det, fremholder Reinertsen. Han viser til at de første, forsiktige anslagene for utvendig rehabilitering lå rundt 400.000 kroner. Ved målsnøret har man passert vi 2,4 millioner.

Ikke så underlig at det underveis også gikk en søknad til Kulturminnefondet om å bidra. Reinertsen innrømmer imidlerid at han ikke helt visste hva han skulle tro da han mottok en telefonbeskjed om et tilskudd på én million kroner derfra.

–  Telefonen mottok jeg 1. april 2016. Jeg ble nødt til å dobbeltsjekke, forklarer han – med et smil.

Arkitekt Grøstad kjenner bygget fra tidligere. Gjentatte ganger har han fordypet seg i arkitekt Thorvald Astrups mer enn 100 år gamle tegninger – og latt seg både inspirere og imponere.

Med god dialog har det også vært mulig å komme fram til gode kompromisser

–  Alt er veldig ordentlig gjort. Det gjelder både tegningene og den opprinnelige utførelsen. Slik sett har det vært godt å oppleve at også vernemyndighetene, representert ved Telemark fylke, har hatt høy bevissthet om byggets arkitektoniske og historiske verdi. Med god dialog har det også vært mulig å komme fram til gode kompromisser, sier han.

Ivaretar kvalitet

På spørsmål om betydningen av tilskuddet fra Kulturminnefondet svarer Grøstad kontant:      – Det gjorde det mulig å sikre at rehabiliteringen av fasader og vinduer kunne gjøres på en helt ut riktig måte. Vi ble selvsagt både glad og inspirert av tilskuddet – fordi dette er et ganske spesielt og viktig bygg, sier han.

Grøstad underslår ikke at Kabelhuset byr på utfordringer. Han viser til at det i sin karakter er et «industribygg» med en røffhet som man skal ivareta. I fornyelsen av bygget er det gjort mindre endringer som ifølge arkitekten er «i byggets ånd». Han viser blant annet til de nye trappekonstruksjonene som er oppført i stål.

–  I tillegg til arkitektens rolle for å ivareta kvaliteter og særegenhet i fornyelsen må jeg også fremheve BF Entreprenør og prosjektleder Arild Folserås, som har gjennomført hele ombyggingen i løpet av et års tid, tilføyer Arild Reinertsen.

– Jeg har i årenes løp vært involvert i flere renoveringsprosjekter, og nøler ikke med å si at det er «framifrå arbeid» som er utført, poengterer han.

Både Reinertsen og Grøstad sier seg mer enn glad for at prosjektet er blitt hedret med Kulturminnefondets restaureringspris 2017.

Kabelhuset fikk i 2017 Kulturminnefondets plakett for godt bevaringsarbeid. F.v. varaordfører i Notodden, Hans Edvard Askjer, ordfører Gry F. Blöchinger, direktør i Kulturminnefondet, Simen Bjørgen, arkitekt Jon Grøstad, eier Arild Reinertsen og stortingsrepresentant Terje Lien Aasland. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Historiens sus

Kabelhuset på Notodden var i sin tid ikke bare et produkt av Hydros industrireising. Det inntok også en midt-posisjon i navlestrengen i det første industrieventyret: I den ene enden lå Svelgfoss kraftverk, bygd av Hydro i årene 1907-09 – som Europas til da største vannkraftverk. I den andre enden lå «Den store fabrikk» med Ovnshus A og 32 Birkeland-Eyde-ovner.

Ikke bare det; oppføringen av kabelhuset har også sammenheng med beslutninger som ble tatt mellom statsminister Gunnar Knudsen og Hydros generaldirektør Sam Eyde. Hør bare: Knudsen motsatte seg i årene etter 1910 at vannveien til Notodden skulle utvides, trolig fordi han ville bevare Skiens posisjon som Telemarks viktigste havneby.

I stedet gikk han inn for å bygge en ny jernbane – Bratsbergbanen, som skulle forbinde Skien med Sørlandsbanen ved Nordagutu. Sam Eyde fikk imidlertid statsministeren med på å utvide prosjektet med en bane fra Notodden til Hjuksebø for å gi Hydro sammenhengende transport fra Rjukan via Notodden til lager og utskipningskai mellom Skien og Porsgrunn.

Slik ble det, men prosjektet gjorde det også påkrevet med en ny jernbanestasjon på Notodden. Det naturlige sted for en ny stasjon kolliderte bokstavelig talt med overføringsnettet til selskapets fabrikker. Løsningen var å føre fabrikkstrømmen inn i et koblingshus – en ny fordelingssentral for kraftlinjen ned til Hydroparken. Luftstrekket kunne da flyttes, og det nødvendige areal ryddes til nye Notodden jernbanestasjon. Stortinget gjorde de nødvendige vedtak i saken i 1914, og allerede to år etter var kabelhuset en realitet. Stasjonen og banen ble åpnet året etter – i 1917.

Fra sin høytliggende plassering over Notodden stasjon inntar Kabelhuset en ruvende posisjon. På østre langfasade kan vi den dag i dag se jernåkene hvor kablene i luftstrekk ble ført inn. På vestsiden av bygget gikk kablene i jordkulvert videre til fabrikken.

Hydro drev produksjon av kalksalpeter på Notodden fram til 1934 og produserte ammoniakk til 1968. Seinere ble høyspentmastene gjennom Våladalen tatt ned – og kabelhusets framtid var en tid usikker. I andre halvdel av 1980-tallet gjennomgikk Hydro Notodden store omstillinger. Kabelhuset ble da en del av det man kalte Industriuniversitetet. Det ble bygd om og innredet for kontorer og undervisning. Et etasjeskille ble lagt, huset ble isolert innvendig og nye innervinduer ble satt inn. Bygget har vært brukt til kontorformål helt til 2013-14.

Alle støpejernsvinduene er restaurert, og innvendig er det montert innervinduer. En løsning som bevarer eksteriørets uttrykk samtidig som de er funksjonelle ved ny bruk. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Byggets posisjon innenfor verdensarven gir en klar oppfordring om å tilbakeføre til det opprinnelige der det er mulig. Taket var originalt dekket med papp, men ble i 1988 isolert med Rockwool og folie. Gesimsbeslagene ble samme år fornyet med plastbelagt stål, mens det originalt var Zink. En tilstandsvurdering i 2015 viste at en del av de i alt 72 originale smårutete støpejernsvinduene var sterkt angrepet av korrosjon. Også glass og vindusrammer trengte utbedringer. Dører trengte enten utbedring eller å bli byttet. Betongveggene hadde rustskader og avflassing. Men det var da. Også dette er historie nå.

Artikkelen er fra Kulturminnefondets 15-årsjubileumsbok
«Fornemmelse av fortida – fordel for framtida».