Jedlaløo er ei lita grindbygd utløe med ei grunnflate på 5m2, som ligger i ei bratt li omgitt av skog og høye fjell. Taket var opprinnelig nevertekking og torv med brakekledning og dråpeheller. Bordkledningen var av kløyvd og øksa virke. 

Av Andrea Hånes

Etter reparasjon av grindverk, klar til tekking med never og jord
Lat oss ikkje forfedrane gløyma
Under alt som me venda og snu;
For dei gav oss ein arv til å gøyma,
Han er større enn mange vil tru.

Med Ivar Aasens ord friskt i minne, kan vi flytte blikket mot et lite kulturminne som representerer en større kulturarv enn kanskje mange vil tro ved første øyekast. I den vesle bygda Straume i Vaksdal kommune, omtrent en times kjøretur nordøst for Bergen, finner vi utløa Jedlaløo. Løa har fått navnet sitt fra gårdsbruket Hjellen, og ligger i Hjedlalia i Straumsdalen, om lag en times gange fra gården Straume.

Jedlaløo er bygd som et stavhus med grindbyggingsteknikk. Bygningens gavl vender mot dalen med bratte skogkledde lier rundt seg. Løa har en meget sammensatt byggeskikk. Sørgavlen har rester etter brakekledning med vestlandskkledning i røstet. Mot vest finner vi også brakekledning, men her med store dråpeheller i tillegg. Nordgavlen er åpen, mens østveggen er kledd med vestlandskledning. Løa har et sperretak med nevertekking og torv. Langs takflata, ytterst mot rammen, ligger det såkalte ”velessesteiner” som holder fast nevra. Bygningens staver står på steiner av forskjellig høyde, og gavlen vender mot dalen. På grunn av at løa ligger i et svært bratt terreng, er stavene i framkant lengre enn i bakkant. Løas grunnflate er på bare 2,20 x 2,30 meter. Det er brukt ulike treslag i de forskjellige bygningsdelene i løa. Dette gjenspeiler sannsynligvis tilgangen på virke da bygningen ble oppført. I tillegg finnes det gjenbruk av material, blant annet to staver som tidligere har fungert som veggstokker i et tømmerhus.

Jedlaløo er bygd som et stavhus med grindbyggingsteknikk

Grindbyggingskonstruksjon har slektskap til stavteknikken som vi finner brukt i de norske stavkirkene. Grindbygg er antakelig den eldste formen for stavteknikk som har vært i kontinuerlig bruk fram til vår tid. Ved grindbygg setter man opp grinder på tvers av møneretningen. Grinda er sammensatt av to staver som holder beten, som er en horisontal tverrbjelke som er felt ned i toppen av stavene. Grindene blir bundet sammen i byggets lengderetning av stavlegjene som taksperrene blir lagt i mot. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utformet på en slik måte at alle delene låses fast sammen. Grindkonstruksjon er særpreget for Vestlandet og konstruksjonen var dominerende fra Rogaland til Sunnmøre. I grindkonstruksjoner var både krokete bjørk og furu tilfredsstillende materialer. Det var derfor mulig å sette opp sterke bygninger av lokale materialer som ikke hadde behov for lange transportetapper. Dette i tillegg til at grindkonstruksjon er mer materialbesparende enn laftverk, gjorde at konstruksjonen var velegnet til det skogfattige Vestlandet. I områdene rundt Voss og i indre Sogn med Nærøyfjorden var derimot lafting den dominerende byggeskikken. Dette hadde sammenheng med at det her var større tilgjengelighet på kvalitetstømmer av furu. Grindbyggingsteknikken krevde heller ikke mye arbeid med trestammene, og det var derfor mulig å sette opp er bygg hurtig og med enkle redskaper. Grindkonstruksjon finner vi oftest i utløer, naust og låvebygninger, men også i svaler og tilbygg.

Brakekledning er også et vestlandsk fenomen. I stedet for bordkledning blir et rammeverk i enten grindverk, stavverk eller bindingsverk utfylt og tettet med en flettet vegg av brake (einerkvister). Kvistene blir tredd på vannrette lekter eller stenger, kalt troer. Slike flettverksvegger har røtter flere tusen år tilbake i tid. Brakekledningen ble først og fremst brukt som kledning på uthus som naust og løe. Kledningen passet ypperlig til utløene, da den holdt regn og snø ute, samtidig som den gjorde løa luftig og dermed kunne tørke høyet.

Den nederste delen av en yttervegg er naturlig nok mest utsatt for fuktighet, både på grunn av regnvann som renner nedover, eller som skvetter opp etter veggen, og på grunn av torv/gress som ligger inntil bygningen. En liggende kledning har en fordel framfor stående, da man lett kan skifte ut de nederste bordene uten å berøre resten av veggen. På grunn av stor nedbørsmengde på Vestlandet, har liggende kledning vært mest vanlig her. De ulike typene liggende kledning kalles derfor gjerne for vestlandskledning.

Løe i betydningen utløe var et hus på slåttemark

En løe var opprinnelig et hus for oppbevaring av høy og utresket korn. Løe i betydningen utløe var et hus på slåttemark, utelukkende til lagring av høy eller løv. I størstedelen av Norge var en løe en tømret bygning i laftverk, mens på Vestlandet var det den tidligere nevnte grindkonstruksjonen som var gjeldende.

Utslåtten er et gresstykke som ligger i umarka til en gård. I gamle dager var arbeidet på slåttene en viktig del av gårdsarbeidet. Jorda hjemme på gårdene var ofte brutt opp til åker, men i utmarka fantes det både eng-, myr-, og skogslåtter. Da utslåtten kunne ligge uveisomt til, ble det bygd utløer. Deres funksjon var å gjemme høyet, enten ved å lagre det til man hadde tid til å bære det hjem til gården, eller til det var sledeføre og man kunne frakte det hjem om vinteren. Utløene ble nok også brukt som hvilested i slåttetida, og som husvære for ferdafolk og arbeidsfolk i marka. Løene kunne variere i størrelse, og vanligvis hadde de bare et rom. Det hendte derimot at de kunne være delt i to avdelinger som følge av eiendomsdeling.

I 2007 knyttet eierne av løa, Torleiv og Bjørg Vassenden, til seg den kunnskapsrike og engasjerte håndverkeren Arne Vassenden. Løa hadde fått skader som følge av taklekkasje og værpåvirkning utenfra. Alle bygningsdeler i østgavlen hadde råteskader og bæreevnen og stabiliteten i bygget var betydelig svekket. I tillegg var det to råtne sperrer i sperrepar, der den ene også var brukket. Nevertekkingen på taket var utett og deler av taktroa hadde råteskader. Brakekledningen var omtrent helt borte i østgavlen og betydelig redusert i nordre langvegg. Dråpehellene var ute av stilling og ellers var det spredte råteangrep flere plasser i bygget.

Alle bygningsdeler i østgavlen hadde råteskader og
bæreevnen og stabiliteten i bygget var betydelig svekket

Tilskudd på kr 43.000,- ble gitt av KulturminnefondET til utskifting av konstruktive deler, tekking av tak med torv og til oppsetting av nye brakevegger. Prosjektet ble også støttet med SMIL-midler. Prosjektets målsetting var å benytte seg av gamle og stedbundne håndverksteknikker. Man ønsket i tillegg å verne løa for å vise dens kulturhistoriske verdi der arkitektur, naturgrunnlag og bruk står i en kontekst. Målet var også å bruke løa i opplæringssammenheng i forbindelse med utslått.

I dagens samfunn har ei slik løe ikke lenger noen funksjon. Den har gått ut av sin opprinnelige bruk, og mange vil nok ikke ved første øyekast se noen verdi i det enkle og lille bygget.

Jedlaløo viser på en enkel måte hvordan regionale byggeskikker ble tilpasset lokale forhold på en utmerket måte. Grindkonstruksjonen passer ypperlig til det bratte terrenget som løa ligger i. Konstruksjonen gjør at råvarene i istandsettingen kan tas ut og foredles lokalt. Dette gir ikke bare en optimal ressursutnytting, men fordrer også en stor mulighet for lokal verdiskapning. I tillegg bærer den ferdige istandsatte Jedlaløo videre en håndverkskultur med svært lange tradisjoner i Norge.

Jedlaløo er den eneste utmarksløa som står igjen i liene i Straumsdalen. Det er derfor svært viktig at det blir bevart et spor etter den virksomheten som har foregått i utmarka. Landskapssynet har endret seg i takt med teknologiske framskritt. I dag er det bratte terrenget ei avgrensing for landbruket, mens det før i tiden var en naturlig del av livsgrunnlaget. Løa ble dermed tilpasset de fysiske forholdene. Det vites ikke hvor gammel Jedlaløo er, det eneste som er sikkert er at den er over 100 år gammel. Selv om løa er av uviss alder, er den et vitnesbyrd over tidligere generasjoners levemåte og tilpasninger. I tilegg viser den flere lokale byggeskikker i ett og samme bygg. Den uttrykker altså noe om de gamle som levde, og ikke minst hvordan de levde. Slik sett kan vi si at løa har livsløpsverdi framfor aldersverdi.

Takket være eierne av Jedlaløo og utførende håndverker, har det blitt lagt ned et stort stykke arbeid og en enorm innsats for å bevare en liten bygning med en rik historie. Det er på grunn av slike ildsjeler at historien og kunnskapen får lov til å leve videre.

Publisert: 14.04.2015

Kilder:

• Vassenden, Arne. Søknad om pengestønad til restaurering. 2007. Tillegg til søknad hos Kulturminnefondet.
• Miljøstatus i Suldal
• Norsk fjordsenter
• Bukkestein, Oddvar A. ”Bukksteinløa – brakekledning” i Norsk Kulturminnefond – de første 5 årene. 2009
• Imsen, Steinar og Winge, Harald. Norsk historisk leksikon, 2. Utgave, 3. Opplag. 2004
• Bergene Holm byggeblogg
• Imsen et al 2004
• Vassenden, Arne. ”Jedlaløo. Kortreist vyrkje, lang soge”. 2009
• Om grindverksbygg på Jordbruk.info
  
• Vassenden, Arne. ”Jedlaløo – kortreis vyrkje, lang soge”.