Huset står nesten uberørt siden det ble satt opp. Stedet kan vise frem en tidsperiode preget av stor grad av selvforsyning, mangesysleri og hardt arbeid.   

Inne i huset kan man se hvordan dagliglivet fortonte seg. På veggene henger børtreet, syltetøyspann, melkespann, selv-vevde tekstiler og matter. Verktøy og kjøkkenutstyr, selvlagde møbler og kopper og kar gir et levende bilde av fortiden.  

På den måten blir Gammelstua en unik formidler av både lokal og nasjonal historie.  

For meg er det viktig å ta vare på ektheten her på gården. Alle bygg forteller sin unike historie gjennom materialet det er bygget av, og gjennom sitt utseende og funksjon.

Kunnskap og respekt

I stedet for å rive, erstatte med moderne materialer eller la slike bygg bare råtne ned, vil hun bidra til å bevare dem med kunnskap og respekt.  

Da hun fikk støtte fra Kulturminnefondet til å sette Gammelstua i stand, var det ingen vei tilbake. Hun kastet seg ut i prosjektet med stor entusiasme og lærte sakte men sikkert om bevaring, gamle malingssorter, materialkvalitet og bygningsvern. 

Huset er blitt ‘viden kjent’ og mange har søkt råd om hvordan hun har gjort ting. 

– Da Kulturminnefondet sa ja, føltes det som en anerkjennelse av de personlige tankene jeg hadde om bevaringsverdi, sier Lill-Karin. Selve pengene var selvfølgelig også helt avgjørende, da et slikt prosjekt koster både tid, innsats og penger. 

Til andre som vurderer å bevare et kulturminne, sier Lill-Karin: Dersom du kjenner hjertet banke litt ekstra når blikket ditt faller på akkurat DETTE kulturminnet, vil jeg si: Gjør det.  

Jeg gjør det for min egen del, for kunnskapen og kulturhistorien, for fremtidas gjester på gården, og, ikke minst, for mine barn og dem som måtte komme etter der igjen. Og DET føles som en verdifull og meningsfull oppgave.