Tom Engen skulle bare ordne på barkbrygga, men endte med å totalrenovere låven. Det ble omfattende.  

Tom Engen har vokst opp på Hemmegården. Han kom dit som ettåring, og familien flyttet videre da han var 5 år. Han har alltid hatt en tilknytning til Oldereid. Hans besteforeldre bodde her og moren hans er selvfølgelig oppvokst på plassen som ligger litt over en times kjøring sør for Bodø. Det vil si, er du lokalkjent kan det være du rekker frem på under timen.  

Bilene på veien høres på lang avstand, Tom møter Kulturminnefondet på tunet med et stort smil, som er typisk for denne mannen, som fremstår som en målrettet og optimistisk person.  

Det finnes steinformasjoner på Hemmegården med spor tilbake til 1500-tallet, og dagens gårdsbygg kan dateres tilbake til tidlig 1800-tall. Disse over 200 år gamle byggene har dermed blitt en del av kulturmiljøet i Misvær. Interiøret derimot er mer moderne.  

– 3 generasjoner har bodd her, og det har mye å si for innredningen, sier Tom når vi ser oss om.  

Her er sofaen fra tidlig 90-tall, stresslesser fra midten av 80-tallet, seksjoner fra 70-tallet, og et kjøkken som ble oppgradert sist på 60-tallet. Livet har blitt til i dette huset.  

Det var gårdsdrift på Hemme frem til begynnelsen av 80-tallet, da la besteforeldrene til Tom ned, og brukte gården som bolig. Da moren hans tok over forble alt som det var, og gården ble et familiested. En gård for ferie og rekreasjon.  

By og land, nord og sør.

Til daglig er Tom fysioterapeut i Lørenskog, men Misværingen har alltid kommet tilbake. Han liker det dobbeltlivet begge steder gir:  

– Det er to vidt forskjellige steder, i Lørenskog er det mye folk, her er det ingenting, det er veldig stille, men jeg trives begge plasser, og jeg har et fint liv med begge steder. 

Han forteller at han kan jobbe mye i sør, og så vende hjem igjen, og kanskje også trappe ned på jobbing etter hvert som alderen melder seg og tilbringe mer tid på familiegården.  

Mange somre har blitt brukt på Hemmegården, og flere skal det bli. Mor og far tilbringer enda mer tid, allerede etter påske reiser de fra sitt hjem i Lofoten og tilbringer sommerhalvåret frem til oktober i Oldereid.  

Der er de omgitt av geiter og sauer, som tidligere var en del av gårdsdriften. Nå har andre tatt over dyreholdet, men lyden av geitebrek ligger over nabomarkene nedover mot sjøen.  

Etter at familien og Tom flyttet kom de alltid tilbake i sommerferien, da var det mye fisking, sild i vannet oppi fjellet, dorga etter ørret nedi sjøen og innimellom dro de ut til Saltstraumen og hentet inn sei. Gården drev med fjøsdrift, skogbruk, jakt og bærsanking. Den gang var de stort sett selvforsynte med mat, i dag er Tom glad for at det er en nærbutikk i Misvær sentrum.  

Det bor ikke mange igjen i Oldereid. De fleste har gått ut av tiden, og de fastboende som er igjen er også over pensjonsalder. Tom håper flere vil bruke muligheten til å restaurere kulturminnene som er i området.  

– Det er tiden nå for å ta vare på gårdene, og jeg håper flere blir med for å ta vare stedet, sier han ettertenksomt.  

Prosjektene baller på seg

Det første prosjektet han satte i gang var barkbrygga, som fikk ny kledning, nytt golv, syllstokk, og tekking av tak på tradisjonell måte med never og torv. Så vidt Tom vet, finnes det bare én tilsvarende barkbrygge til, og den står i Bergen. Dermed var dette et svært viktig kulturminne å få satt i stand.  

Så kom torvtaket på låven, og før han visste ordet av det var hele låven blitt til flere delprosjekter terrengjustering og utbedring av drenering, utbedring av fundament, utbedring av bærende konstruksjoner, remontering av kledning, restaurering av vinduer. I dag fremstår låven som ny, og enda er ikke Tom ferdig med rehabilitering.  

– Både redskapshuset og eldhuset burde settes i stand. Eldhuset har ei gruve hvor det ble lagd Møsbrømlefse. Begge kunne fått torvtak, i stedet blekk som det har i dag.  

– Jeg er veldig fornøyd med håndverkere som har hjulpet til, og det hadde ikke vært mulig å sette så godt i stand uten midlene fra Kulturminnefondet, smiler Tom før han får overrakt skiltet som beviser at Kulturminnefondet har vært på befaring.  

Ikke bare har han tanker om videre restaurering, han drømmer også om å kanskje kunne ta med familien og flytte inn:  

– Men da må jo kona være med på å bestemme, ler Tom hjertelig.