Det særegne anlegget Smithsætra ved Galtsjøen ble oppført i 1892 som et landsted for to engelske fiskeentusiaster. Etter flere år med manglende vedlikehold forfalt bygningene. Nå settes disse i stand for igjen å huse fritidsfiskere og friluftsentusiaster. Et omfattende restaureringsarbeid hvor de store takflatene tekkes med kløyvde stikker bidrar til å opprettholde særpreget. Artikkelen forteller noe om dette arbeidet, stedets historie og eiernes planer for framtidig bruk.

Av Einar Engen

Anlegget, som ligger på vestsida av Galtsjøen i ­Rendalen kommune, består av 6 bygninger. Nede ved sjøen ligger et båtnaust, og litt inn i skogen er et bygningsmiljø med hovedbygning, sovehus, bu, utedo, stall- og uthusbygning plassert. Det sær­egne ved anlegget er den store hovedbygningen som er sammenbygd med sovehuset. Disse bygningene har en overbygd veranda som ­strekker seg langs begge de østre fasadene og mellom disse to husene.

Selve navnet på anlegget stammer fra advo­katene Richard Ford Smith og Charles Lassow Smith fra London. Brødrene Smith kjøpte en skogeiendom med grense ned til Galtsjøen og Galthue hvor Trysil­elva begynner, en strekning med svært gode fiskeplasser. De satte opp bygningene i 1892, men anlegget var imidlertid ingen seter slik man forstår denne tradisjonen i Østerdalen. Dette var et sommersted for brødene, et brødrepar som var lidenskapelige fluefiskere. Med egne tjenestefolk som opp­vartet dem under oppholdet, kan man sammen­ligne brød­rene Smiths virksomhet med lakse­lordenes kultur omtrent på samme tid.

Tørrfluefiske ble introdusert av forretnings­mannen og fluefiskeren F. M. Halford som skrev den ­første boka om dette i 1886. Brødrene Smith var altså tidlige utøvere av denne formen for sports­fiske. Med dette brakte de med seg fluefiske til ­skogene øst i Hedmark. Til et område med mange elver og vann, og et distrikt som også i dag er mye brukt av fluefiskere. Man kan også si at Smith­brødrene var representanter for Norges første turistaktivitet. Dette var en virksomhet som begynte med at velstående engelskmenn ferierte i Norge fra midt på 1800-tallet og fram til 2. verdenskrig.

Det særegne anlegget Smithsætra ved Galtsjøen ble oppført i 1892 som et landsted for to engelske fiskeentusiaster

Brødrene brukte Smithsætra nesten hvert år, og helst i august og september. Reisen til Smithsætra gikk via Trondheim til Synnervika i Femunden og med båt videre til Femundsenden. Derfra gikk turen videre over Galtåsen til Galten med kløvhest og til slutt med båt over Galtsjøen til Smithsætra. I en fireårsperiode under den første verdenskrigen reiste de ikke til Norge, men de brukte Smithsætra fram til 1939. Charles L. Smith døde 82 år gammel i 1942 og testamenterte skogeiendommen med bygninger til Ola Toresen Galten og Ola Sørjoten. I dag eies Smithsætra av Gjertrud E. Eggen og Per Roar Aarnes på Galten Gård.

Næringsvirksomhet og istandsetting
I dag ­driver Galten Gård blant annet med fiske­turisme og er derfor bærere av en lang tradisjon. Smithsætra er en del av gårdens næringsgrunnlag, og den byr på muligheter for å videreføre fiske­tradisjoner, fisketurisme og villmarksopplevelser. Videre er anlegget et naturlig sted å formidle historiene om brødrene Smith. Bygningene er lite endret etter oppføringen på slutten av 1800-tallet, men har i flere år vært ute av bruk. De var derfor i dårlig forfatning da eierne bestemte seg for å sette i stand og bruke anlegget i sin næringsvirksomhet. Hvilebua ble først restaurert ved at laftverk og tak ble reparert. Istandsettingsarbeidet av hovedbygningen var stort og krevende og eierne søkte derfor Kultur­minnefondet om tilskudd.

Bygningene er lite endret etter oppføringen på slutten av 1800-tallet

I 2008 ga Kulturminnefondet tilskudd ­inntil kr 200.000 til terrengjustering, drenering, funda­mentering, utbedring av laftverk, fjerning av eternit­tak, utbedring av taktro og tekking av tak med stikker. To år senere ble det søkt om tilskudd til videre­føring av arbeidet. I 2012 ga fondet tilskudd inntil kr 150.000 til restaurering av vinduer og dører, istandsetting av golv og montering av takrenner. Arbeidet med istandsetting av hovedbygningen er nå stort sett ferdigstilt.

Eierne ønsket å utføre istandsetting av anlegget i tråd med opprinnelig utforming. Som en del av dette ble det valgt å tekke tak med kløyvde stikker slik det opprinnelig var. Hovedbygningen er monumental og har en særpreget form med de overbygde verandaene. Ved å tekke taket med stikker blir bygningens uttrykk gjenskapt slik det framstod ved oppføringen. Dette er en betydelig jobb når man tar i betraktning at det går med ca 30 – 40 000 stikker og at tilgjengeligheten til stedet er vanskelig.

Kurs i stikking og tekking
Tekking av tak med trematerialer har lange tradisjoner i Norge, og har ulike uttrykk og tekkemetoder fra landsdel til landsdel. Både bord, stikker, spon og breder av gran og furu har vært benyttet. Levetiden på de tretekkede takene kunne variere, avhengig av materialkvalitet, type og klimatiske forhold.

Det ble gjennomført to kurs i forbindelse med takarbeidet på Smithsætra. Våren 2011 ble furutømmer merket og hogd før stokkene ble ­kappet i lengder på ca 46 cm. Etter dette ble kabbene delt i fire med en stor kniv før ungdomsveden, de innerste årringene, ble fjernet. Etter dette ble det stukket stikker som var ca 3 m.m. tykke nærmest kjernen og ca 6 m.m. nærmest yta. Virket som ble brukt hadde høy kjernevedandel, var jevnvokst og rettkløyvd. Etter bearbeiding ble stikkene buntet sammen og lagt i vann. Det ble også forsøkt å koke stikkene. I ettertid ble det vurdert at sistnevnte tiltak hadde liten virkning. Ved å legge buntene i vann hindret man blåvedsopp å etablere seg. I friluft blåner furu i løpet av ei snau uke under optimale forhold for etablering av blåvedsopp. Uttak og stikking ble gjennomført som et kurs hvor Steinar Moldal fra ­Hjerleid på Dovre var kursinstruktør.

Det ble gjennomført to kurs i forbindelse med takarbeidet på Smithsætra.

I september 2011 ble det gjennomført et nytt kurs. Dette var en videreføring hvor selve tekkingen var hovedtema. Kursdeltakerne fikk først en innføring i det arbeidet som Erik Winther Larsen ved Folkemuseet på Bygdøy har gjort de siste årene. Den praktiske delen av kurset ble ledet av håndverker Henning Olstad som har lang erfaring fra restaureringsarbeid. Sammen med Henning Søndmør, som har ledet arbeidet med istandsetting av bygningene, ble opprinnelig legging og materialkvalitet vurdert. Taket ble lagt med samme leggeretning og leggemønster som opprinnelig.

Under legging av stikketak er det viktig å ha rettkløyvd virke for at arbeidet skal kunne gjennomføres raskt. Videre er samarbeidet mellom de som spikrer stikkene og de som sender stikkene opp på takflata viktig. Mindre bunter med stikker av god kvalitet sendes opp til andre som spikrer. Her legges buntene slik at man raskt kan tilpasse hver enkelt stikke til den underliggende. Med godt virke kan stikkene spikres uten bearbeiding. Hvis stikkene er vridd må de tilpasses med øks for å ligge godt. Man skal altså kjenne at hver enkelt stikke ligger godt an til de underliggende stikkene og til spikerslagene før de festes med kun en spiker. Stikkene skal spikres i spikerslagene og ikke gjennom stikken ved siden av. For å oppnå god flyt i arbeidet må også de som spikrer samarbeide. Utropet «reia går» er et bilde på dette. Reia er altså anlegget som legges langs tak­flaten og som man legger stikkene an mot i nedkant. Tekking med stikker eller spon ble tidligere ofte gjort på dugnad med mange deltakere. Samarbeid og arbeidsfordeling på alle arbeidsområder var viktig for å gjøre arbeidet unna på kortest mulig tid.

Ny bruk basert på opprinnelig bruk, ­kombinert med formidling av stedets historie gir viktige kvaliteter

Videreføring av opprinnelig bruk – levende historiefortelling og historisk verdiforankring
Taket på Smithsætra lå om lag 60-70 år før det ble så forringet at det måtte tekkes på nytt. Tekke­arbeidet er kostnadskrevende, men levetiden er relativt lang. Videre er materialene, nå som ved bygging i 1892, hentet like ved bygningene, og stikkene ble tilvirket på byggeplassen. Transportkostnadene for materialene er derfor minimale. Videre gir uttak av trevirke til slike formål viktige referanser for ­lignende arbeid her og andre steder i regionen. I tillegg til dette er opplæring av lokale håndverkere i eldre håndverksteknikker viktig både lokalt og regionalt, og for bygningsvernet generelt. Ved å gjennomføre slike istandsettingsprosjekter, med kursvirksomhet, bidrar eierne både til i vareta kulturminnemangfoldet og til å løfte fram kunnskap om tradisjonell materialbruk og håndverkskunnskap.

Gjertrud E. Eggen og Per Roar Aarnes vil videre­føre både Smithsætras materielle og ­immaterielle verdier. Ny bruk basert på opprinnelig bruk, ­kombinert med formidling av stedets historie gir viktige kvaliteter. Fiske og friluftsliv står sentralt i dette. Sammen med et godt bevaringsarbeid blir de historiske tidslinjene ivaretatt.

Artikkelen ble første gang publisert i heftet «Kulturminnefondets bidrag sikrer mangfold – eksempler til inspirasjon», utgitt 2012.