Bilder

Olufgården på Øynes

Prosjektet har fått tilsagn på til sammen 655.000 kroner.

Gården Øynes er fra slutten av 1700-tallet, og lå brakk siden 1960-årene inntil ekteparet Sveaass tok over i 2013. Olufstua er registrert i skriftlige kilder allerede i 1521, men det eksisterende huset er satt opp på plassen ca. 1880. Sammen med eldhus, stabbur, låve og naust, er det et helhetlig gårdsmiljø tidstypisk for slutten av 1800-tallet.

Sted

Web

Landbruk

Landbruk

Patina og Pi

Når arbeidsmengden alltid kan ganges med 3,14, er det ikke så dumt å la hjertet seire over fornuften.

Av Anne Mone Nordahl

– Når vi kommer opp over Saltfjellet og møter midnattssolen, det er noe av det mest fantastiske. Øynes er en perle, samstemmer ekteparet Stein og Astrid Sveaass.

De bor bak slottet i Oslo, og kontrasten kunne knapt vært større til den lille halvøya utenfor Fauske i Nordland. Astrids pappa er født og oppvokst på Øynes, og stedet har alltid vært Astrids sommerparadis. I flere år kikket hun på Olufgården som lå på andre siden av veien for hennes slektsgård. Det var noe med plasseringen og den vakre utsikten mot sjøen, men hun fikk høre at gården aldri kom til å bli solgt.

Øynes er en perle

– Så ble den lagt ut for salg likevel, og da er man veldig positiv i utgangspunktet. Vi så tilstanden gården var i, men lukket øynene og lot taksameteret gå.

Fliser og varmekabler
Gårdsbruket fra slutten av 1700-tallet hadde stått urørt i over 50 år, og var på ingen måte beboelig. Det tok litt tid før Stein og Astrid fikk øynene opp for hvilke verdier som tross alt befant seg i det originale Nordlandshuset.

– Vi kom i kontakt med Kulturminnefondet ganske tidlig, og vi fikk tak i veldig flinke håndverkere som har gitt oss en del opplæring underveis. Jeg trodde for eksempel redningen på kjøkkenet var å legge fliser og varmekabler, da byggmesteren vår spurte meg om jeg var klar over at plankegulvet var verdt over 2000 kroner kvadratmeteren. Da begynte verdien i det gamle håndverket å demre for oss, sier Astrid.

I stedet for fliser, ble alle plankene tatt opp og vasket av Astrid, før de tørket seg fine på låven over vinteren. Stein har måttet grave ut et par og tjue kubikkmeter med jord og leire for hånd, når grunnmuren og bjelkelaget under våningshuset skulle settes i stand. Det står ikke på arbeidsmengden.

– Det er den berømte pi-faktoren. Du kan gange det du tror du kommer til å bruke av tid med 3,14, humrer Stein.

Tenke med hjertet
Selv om huset, ifølge dem selv, så forferdelig ut utvendig, var det overraskende bra innvendig.

Av og til er det lurt å gjøre ting ut fra hjertet, og ikke hodet

– Søskenparet som bodde der frem til midten av 1960-årene, hadde ikke råd til å være med på utviklingen den gangen. Det fine med det, er at de ikke har lagt linoleumsgulv og satt opp plater på veggene. Ingenting har blitt malt, noe som har gitt veggene en nydelig grålig patina-farge.

Underetasjen er ferdigrestaurert, men mye gjenstår. Selv om det alltid venter dem mye jobb, er Øynes kun forbundet med glede og de blir aldri lei av å reise nordover.

– Av og til er det lurt å gjøre ting ut fra hjertet, og ikke hodet, konstaterer Astrid.

 

Artikkelen er fra Kulturminnefondets 15-årsjubileumsbok
«Fornemmelse av fortida – fordel for framtida».