Fokstugu fjellstue er et naturlig stoppested for mange av de som ferdes over Dovrefjell. I 2007 fikk «Karstugu», som er en del av tunet på den gamle fjellgården Fokstugu, støtte fra Kulturminnefondet til restaurering for å ta vare på stedets historiske identitet og bygningens verdi.

Av Andrea Hånes

Dovrefjell har i flere hundre år vært hovedferdselsåre for kommunikasjonen mellom Trøndelag og Østlandet. Hovedgrunnen til ferdselen over Dovre var i mange år Nidaros sin betydning som kongssete. Med kristningen av Norge og pilegrimenes søken mot Olavskilden og hellige Olavs grav etter hans død i 1030, økte ferdselen over fjellet fram til reformasjonen i 1537. De reisende tok turen enten til fots eller på hesteryggen, noe som kunne være strabasiøst over det værharde fjellpartiet. Veien over Dovrefjell er fortsatt en viktig transportåre i Norge. Til tross for at bilen i dag står for det meste av trafikken, finnes det også mange av dem som tar turen til fots. Som fra 1100-tallet av, er Fokstugu Fjellstue fortsatt et naturlig stoppested for mange av de reisende.

På nesten 1000 meters høyde finner vi Norges høgstliggende helårs gårdsbruk.

Fjellstuenes begynnelse
For at de reisende over fjellet skulle ha størst mulig sjanse til å komme velberget fram, fikk kong Øystein Magnusson på begynnelsen av 1100-tallet igangsatt bygging av fjellstuer, som i tidlige tider ble kalt sælehus. Disse lå organisatorisk under kirken. Fjellstuer er nevnt i Gulatingsloven og her kalles de også saluhus (sælehus). Den første større fjellstua i Norge ble oppsatt på Dovre, også denne på initiativ fra kong Øystein. Denne lå like ved det som i dag er Hjerkinn fjellstue. Fjellstuer ble etter hvert opprettet på flere av de største fjellovergangene i Norge, og ga mat og husly for all slags reisende folk.

Fokstugu
På nesten 1000 meters høyde finner vi Norges høgstliggende helårs gårdsbruk. Fokstugu omkranses av flere naturvernområder, Europaveg 6, den gamle kongevegen og pilegrimsleden, og ble i sin tid opprettet som en av fire fjellstuer over Dovrefjell. Av fjellstuene var denne den yngste. Den første brukeren vi hører om som bodde fast på Fokstugu var Hans Steinarsson i 1646, men sannsynligheten for at det bodde folk her tidligere er stor.

Under den store nordiske krig i 1718 gikk svenske styrker under ledelse av general Armfeldt inn i Trøndelag. Etter at kong Karl XII falt ved Fredriksten, var norske styrker redde for at svenskene skulle trekke over Dovre. 3. desember ble derfor alle fjellstuene på Dovre nedbrent, og det gjør at det ikke finnes spor etter de første fjellstuene på Fokstugu. I dag er Håmannstugu fra 1729 gårdens eldste hus. Tunløsning og bebyggelse på Fokstugu har i stor grad stått uendret siden slutten av 1800-tallet.

Fokstugu har hatt en svært viktig funksjon både som fjellstue og som skysstasjon, men siden 1950-tallet har sauehold vært hovednæringen. Fra 1923 har gården også fungert som metrologisk værstasjon med daglige rapporteringer. Overnattingstilbud for vandrere har vært en tilleggsnæring. Etter at pilegrimsleden over Dovre ble åpnet til 1000-årsjubileet i Trondheim i 1997, har Fokstugu vært et naturlig overnattingssted for pilegrimer. I dag finnes det overnattingsmuligheter i to hus, fordelt på 16 og 9 sengeplasser. De som overnatter er både pilegrimer og vandrere som ikke anser seg selv for å være pilegrimer, men som likevel vil vandre deler av leden.

Fokstugu har hatt en svært viktig funksjon både som fjellstue og som skysstasjon.

Karstugu
I 2007 søkte eierne av Fokstugu Kulturminnefondet om støtte til å restaurere ”Karstugu” på gården. Bygningen er et 1700-talls lafta hus som fikk sitt navn på bakgrunn av at det hadde tjent som boplass for gårdens ansatte menn. Bygningen har til alle tider vært en naturlig del av gårdstunet, men har vært flyttet og ble reparert rundt 1880. Fokstugu er et svært værhardt sted, og rundt 1900 ble Karstugu tatt ned og snudd, slik at slitasjen ikke skulle være for stor der bygningen var mest værutsatt.

Karstugu gikk ut av sin opprinnelige bruk på 1950-tallet. Deretter var den i bruk som sauehus fram til 1990 og hadde etter det stått tom. Ved søknadstidspunktet var huset forfallent og svært preget av sauenes tilhold. Det var betydelige råteskader i øst- og sydvegg. Innvendig hadde taket delvis falt sammen og troa var råtten. Torvtaket var dårlig med nedslitte torvhold og vindskier. Originale vinduer og dører manglet, det samme gjorde pipa. Klebersteinspeisen var bare delvis intakt. I tillegg var svalen i svært dårlig stand.  Etter søknad ble det innvilget kr 70 000 til å utbedre råteskader i to vegger, erstatte manglende dører og vinduer med kopier, reparasjon av delvis intakt ildsted, tilførsel av manglende pipe og legging av nytt torvtak.

Rundt 1900 ble Karstugu tatt ned og snudd, slik at slitasjen ikke skulle være for stor.

Istandsettingsprosessen
Våren 2007 ble egnet bygningstømmer felt i Joramo bygdeallmenning. Tømmeret ble deretter sagd på en gammel bygdesag til både laftetømmer, plank og gulvbord. Sommerstid 2008 ble Karstugu merket og tatt ned. Under nedtakingen ble det tydelig at tømmerveggene var i dårligere stand enn først antatt. Ytterveden var fast på flere stokker, men innvendig var de fullstendig oppråtnet. Etter demontering ble tømmeret fraktet til Lom, hvor et lokalt firma skulle lafte opp igjen bygningen. Der hvor det var betydelige råteskader, ble tømmeret enten skiftet ut, eller deler av stokkene ble erstattet med nytt virke. Høsten 2008 ble huset demontert på nytt og fraktet tilbake til Fokstugu og oppsatt. Som tetting mellom stokkene ble det brukt husmose. Ny taktro ble lagt med to lag takpapp og torvplast. De gamle vindskiene var fullstendig oppråtnet og ble derfor erstattet av nye etter eksakt modell av de gamle. Bjørkenever ble lagt langs vindskier og torvhold, før det ble lagt to lag med 7 cm grastorv på taket. Vindus- og døråpninger ble bare midlertidig stengt.

Sommeren 2009 hadde Karstugu fått ”satt seg” og arbeidet startet opp på ny. Det gamle faspanelet i den lukkede svalgangen var for dårlig til å kunne gjenbrukes som utvendig kledning. Den ble derfor snudd og brukt som innvendig panel i stedet. Et lokalt sagbruk produserte utvendig kledning. Svalgangens bindingsverk ble gjenbrukt i stor grad, med utskifting av bare de dårligste delene. Da de originale vinduene manglet, ble det kjøpt nye vinduer med riktig ruteinndeling og størrelse. Det samme gjaldt vindusinnramminger og utforinger. Bygningen manglet også dører. Innvendig ble disse erstattet av gamle, tidsriktige dører som tidligere hadde vært benyttet i en annen bygning på gården. Utvendig ble det brukt en labankdør, datert 1816 ut i fra en inskripsjon. Klebersteinspeisen ble tatt ned. Deretter ble det støpt nytt fundament før den igjen ble murt opp slik tradisjonen var. Pipa ble murt opp på ny av stein hentet fra en annen gammel pipe på gården.

Eierne ønsket et hus som kunne sette fokus på hva pilegrimsleden har vært og fortsatt skal være.

Guds Huset
I alt ble cirka 45 % av tømmeret i Karstugu skiftet. I tillegg ble rominndelingen endret. Laftekassa var tidligere delt i to rom, med vegg i bindingsverk og laft i røstet. Nå består laftekassa bare av et rom. Eierne ønsket å sette i stand den forfalne bygningen, men samtidig ønsket de å tilføre gården og pilegrimer/gjester noe ”mer”. De ønsket et hus som kunne sette fokus på hva pilegrimsleden har vært og fortsatt skal være, nemlig en veg for mennesker som setter søken etter sin egen indre veg dypest. 20. Juni 2010 ble derfor Karstugu innviet og vigslet som Guds Huset.

Utvendig skiller ikke bygningen seg i dag vesentlig fra det den en gang gjorde. Innvendig har den derimot skiftet karakter. Endringen er likevel gjort på en slik måte at det framstår troverdig og behagelig. Lyssetting og oppvarming er godt gjemt og virker ikke forstyrrende for husets atmosfære. Faktisk gir huset en underlig ro og en god stemning. Kanskje er det fordi alle gjenstander og inventar er laget av redskaper som en gang var i bruk i arbeidet på gården. Korset på taket er deler av en gammel plog og vognakslinger, og det innvendige korset er laget av gamle hengsler og beslag. Selv om husets karakter og bruksområde er endret, kan likevel dagens bruk sies å følge en gammel tradisjon. I middelalderen ble nemlig rasteplasser og overnattingssteder gjerne karakterisert som hellig. De gamle sælehusene var gjerne noe mer enn bare overnattingssteder for veifarende. Flere av dem kunne også ha elementer av å være kapell eller stille rom.

Guds Huset har vært et svært vellykket prosjekt om man ser det i lys av eiernes ønske for bygningen før arbeidet tok til. Huset står åpent hele året og siden 2010 har det i gjennomsnitt vært 1000 personer innom per år. I sommersesongen bor 12 prester og bisper på gården i en uke og holder pilegrimsvandringens tradisjonelle tidebønner i bygningen. Det har blitt svært populært å få være med på dette. Det er ikke bare pilegrimer som deltar på samlingene i Guds Huset, også en andel av lokalbefolkningen kommer til Fokstugu for å være med.

Christiane og Laurits Fokstugu samarbeider også med flere fengsler. Prosjektet kalles ”hvit stein på Fokstugu” og innebærer at grupper på 6 innsatte sammen med en prest og fengselsbetjenter inviteres til å bo på gården i en uke. Til gjengjeld hjelper de innsatte til med fysisk arbeid på gården, 3 timer om dagen. I tillegg gjennomføres det samtaler 3 ganger daglig, samt kveldssamlinger i Guds Huset som alle deltar på. Dette prosjektet kom i gang etter at Karstugu ble omgjort til et stille sted. På Fokstugu blir de innsatte vist stor tillit, og som eksempel kan det nevnes at ingen dører holdes låst. Det kan virke som at den tilliten de som deltar i prosjektet blir vist har en svært positiv effekt, da det aldri har forekommet noen form for hendelser under disse oppholdene.

Eierne på Fokstugu har klart å skape ny aktivitet i et bygg som var gått ut av funksjon. De har blåst liv i gamle redskaper, samtidig som de har klart å videreføre ikke bare gårdens, men også en viktig del av landets pilegrims- og ferdselshistorie. 1100-tallets fjellstuer stod åpne for de som måtte trenge dem. Det samme gjør Fokstugu i dag. Laurits og Christiane har ikke bare tatt vare på et kulturminne med verdi i seg selv. De utviser et stort samfunnsengasjement og har tatt på seg et stort samfunnsansvar ved å åpne dørene sine for både de som vandrer leden, og for de som kanskje trenger å finne en ny sti her i livet.

Kilder: Store norske leksikon, Løvlund, Gunnar Arne. ”Reddet kulturminne på Dovrefjell”. Artikkel i avisa Norddalen, 15. 01.2009.