Hva gjør du når familien arver et 25.000 kvadratmeter stort industrihus med store vedlikeholdsbehov? Jo, du bretter opp ermene og skaper en av Bergens mest sjarmerende bedriftsklynger.

Av Anne Mone Nordahl

Første gang Elna-Nini von Erpecom Dahl satte sine ben i Arna Industrihus, var oppunder jul i 1977. Hun var 25 år gammel, og hadde blitt med sin far, Hjalmar B. Dahl, på visning i noen gamle fabrikklokaler som han vurderte å kjøpe.

Her er det ubegripelig svært. Jeg håper aldri dette blir mitt ansvar.

– Strømmen var av, flere vinduer var knust og det var iskaldt. Jeg husker jeg tenkte: ”Her er det ubegripelig svært. Jeg håper aldri dette blir mitt ansvar.”

Hjalmar bestemte seg for å kjøpe den nedlagte ullvarefabrikken i Ytre Arna, en knapp halvtime utenfor Bergen sentrum. Elna-Nini er interiørarkitekt, og påtok seg jobben med å fornye arkitekttegningene for å tilpasse bygningen til flere leieboere. Da tegningene var ferdige, gikk det 28 år før hun vendte tilbake.

Den 32 meter høye industripipa på Arne Fabrikker var i ferd med å rase ned da tilsagnet på en halv million fra Kulturminnefondet kom i 2012. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Bedre å gripe tak
– Min far tenkte at et bygg med så stort areal ikke kunne slå feil. Han fylte huset med leieboere, men strevde med økende rente og store vedlikeholdskostnader, forteller Elna-Nini.

Etter noen år fikk industrihuset høyere takst, og Hjalmar prøvde å selge uten å lykkes. Han prøvde også å gi det bort til sin nærmeste familie, som takket nei. Årene gikk, faren ble stadig eldre, men valgte å beholde eiendommen til han til slutt ikke hadde krefter igjen.

– Jeg kom til et punkt hvor jeg tenkte: ”Som enebarn blir Arna Industrihus mitt ansvar uansett, så hva gjør jeg nå?» Det virket på meg som det var bedre å gripe tak i det, enn å bare la det gå.

Det virket på meg som det var bedre å gripe tak i det, enn å bare la det gå.

Øverste hylle
Det endte med at Hjalmar ga bort aksjene til Elna-Ninis tre barn, mens hun selv ble daglig leder. Da hun tok fatt på jobben, hadde hun 490 vinduer som burde gjøres noe med og en 32 meter høy pipe som var i ferd med å falle sammen. For å nevne en liten brøkdel. Når man går i gang med en så voldsom jobb, er det lett å velge de billigste løsningene, men det kan straffe seg.

Her er det stor gründervirksomhet, og stemningen på huset er god.

– Jeg har en flink driftssjef, og velger rådgivere og håndverkere fra øverste hylle. Min far var opplært til at du tjente penger ved å spare penger. Derfor ville han rive den gamle fabrikkpipen, men fikk avslag. Jeg var lykkelig da jeg fikk tilskudd fra Kulturminnefondet for å restaurere pipen og til utskiftning av noen av vinduene.

Som interiørarkitekt ønsker hun å skape gode rom som leietakerne trives i, og Arna Industrihus har fått et skikkelig løft etter at Elna-Nini tok over.

– Her er det stor gründervirksomhet, og stemningen på huset er god. Jeg var motløs da jeg overtok, men nå kan jeg ikke annet enn å være optimistisk for fremtiden.

Trappeløpene i Arna industrihus er originale, og detaljene er en fryd for øyet. (Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet)

Artikkelen er fra Kulturminnefondets 15-årsjubileumsbok
«Fornemmelse av fortida – fordel for framtida».