Fortiden får en fremtid i Boazoluokta

Boazoluokta er et veiløst sted langs Laksefjorden i Lebesby kommune i Finnmark, der sjøsamisk byggeskikk og levemåte fortsatt preger landskapet. Her har eieren, James Tommy Karlsen, satt i stand et bolighus, en utedo og en vedsjå fra 1950-tallet, med tanke på videre bruk og formidling av sjøsamisk bosetting og kombinasjonsnæring i indre fjordstrøk.

Kulturminnefondet har gitt tilskudd på inntil 150 000 kroner til å jekke opp huset og stabilisere grunnmuren, skifte takbord, vannbord og vindskier, pusse pipa, legge ny papp, skifte råtne bord i kledning og vinduer, kitte og male vinduer, og male bolig, utedo og vedsjå. Materialene og teknikkene bygger på lokal tradisjon, og Karlsen har selv stått for en stor del av arbeidet.

I en e-post til Kulturminnefondet beskriver Karlsen prosjektet som en personlig reise inn i den sjøsamiske historien. Langs nesten hele Laksefjorden, på steder der det fantes tilgang til vann og mulighet for å legge til med båt, bodde det sjøsamer. Boazoluokta er et eksempel på en slik bosetting, der fiske ble kombinert med jordbruk, jakt og bærplukking.

For at besteforeldrene hans skulle få kjøpe stedet, måtte de tilfredsstille kravene i Jordsalgsloven av 1902. De måtte kunne snakke, lese og skrive norsk, bruke det daglig, og stedet måtte gis et norsk navn. Da han senere overtok eiendommen, valgte han å ta tilbake det opprinnelige samiske navnet.

Før andre verdenskrig sto det fem bygninger i Boazoluokta. Under tyskernes tilbaketrekning høsten 1944 ble de brent. Etter krigen fikk besteforeldrene bistand fra Finnmarkskontoret, og i 1950 sto gjenreisningshuset ferdig. Senere ble det satt opp et tilbygg og huset skiftet farge fra gult til rødt.

Da Karlsen overtok, var bygningene i ferd med å forfalle. Erfaring fra restaureringen av et hus i Mandal var til hjelp, men forholdene i Boazoluokta er mer krevende. Det er ingen vei fram, og nærmeste trelasthandler ligger 90 kilometer unna. Flere institusjoner, blant dem Kulturminnefondet, ga både rådgivning og økonomisk støtte.

Prosjektet ble mer omfattende enn han hadde sett for seg. Mange stilte spørsmål ved hvor mye arbeid som måtte til, men han valgte å stå i det.

Høsten 2025 kan jeg med både lettelse og stolthet se tilbake og si: «Jeg gjorde det.» Boazoluokta skinner igjen, i en varm gul farge.

Resultatet er et grundig dokumentert prosjekt der mest mulig er bevart, gjenbrukt og videreført. I dag brukes stedet til fritid og formidling, og Karlsen ønsker å vise fram historien gjennom egne kanaler på nett.