Moderne bolig av stampet jord

Hus av stampet jord tilhører en byggetradisjon som i Norge skriver seg fra slutten av 1700-tallet, men det er fra 1930-tallet til utpå 1950-tallet at de fleste jordhusene ble bygd.

Metoden ble brukt både ved bygging av bolighus og uthus, og det er særlig i Akershus, Hedmark og Oppland at denne byggeteknikken fikk rotfeste. Det interessante er at flere av disse husa fortsatt er i aktiv bruk.

Av Einar Engen

Gustav Eriksen og Trygve Strand skriver i innledningen i sin bok ”Den nye byggemetode: Hus av stampet jord” fra 1944: ”Vi tenker oss det mulig at en og annen som leser denne boken, kanskje for første gang hører om hus av stampet jord, og derfor kan tro, at det her gjelder den mest primitive byggeform for de fattigste mennesker.” Videre skriver de: «Vi vil derfor så fort som mulig ha sagt, at det slett ikke dreier seg om primitive boliger for samer og kvæner; men tipp topp moderne boliger, både med h.h.t. utseende, komfort og holdbarhet.»

Dette er fra ei av flere bøker og hefter som ble utgitt i Norge, Sverige og Danmark fra 1920- tallet om fram til ut på 1950-tallet. I Eriksen og Strands bok beskrives blant annet materialkvalitet og metoder for oppføring, innredning og funksjonalisme, vedlikehold og bruksområder. I andre bøker om emnet finner vi lignende beskrivelser med utfyllende historikk, byggetegninger og forhold til krav fra myndighetene på den tida.

Det er dokumentert 45 jordhus i Akershus, hvorav 38 fortsatt står.

I forbindelse med registreringer jordhus i Akershus, utført i regi av Akerhusmuseet, ble det dokumentert 45 jordhus, hvorav 38 av disse fortsatt står. Flesteparten av disse er bygd av tørkede leirblokker eller leirsteiner. Dette på grunn av at det er enklere å lage leirbokker av de fete leirforekomstene som finnes her. Rent praktisk pakkes leire i former som så tørkes før de brukes under bygging. Husa ble pusset og malt utvendig og innvendig.

Lenger nord og innover i landet, blant annet i Hedmark og Oppland, er de fleste jordhusa bygd av stampet jord i forskaling. Dette på grunn av at det er magrere leire i denne regionen.

Også i Sør-Trøndelag ble det bygd hus av jord, helt opp i fjellområdene ved Røros. I et område som hovedsak er forbundet med hus bygd av trematerialer. Jordhus ble altså bygd i store deler av landet, og i regioner med svært ulik leirkvalitet. Dette viser den utbredelse byggeteknikken hadde, og Frithjof Rojahn skriver i sin bok «Jordhus» fra 1951 at denne byggemåten bidro til å løse boligspørsmålet etter krigen, også i et selvbyggerperspektiv.

Liland på Singsås
Per Foros bygde et bolighus på 1950-tallet på Liland i Singsås. Han skriver i sin selvbiografi dette om byggeprosessen: ”Billigere materiale har jeg aldri bygd av og heller ikke noe som har vært mer interessant å arbeide med. Og så takknemmelig da. Huset ble 100 % vellykket. Huset ble spådd ille av mange. Dette huset kom til å styrte sammen, ble det sagt. Men i dag trur de. Huset står meget godt og blir sterkere etter hvert.” Foros bekrefter i sin selvbiografi det som Rohjan skriver i sin bok: «Alle er enstemmig i at gode stampejordhus og hus av lufttørket stein er de beste og luneste bygg som finnes. Varme om vinteren, kjølige om sommeren.»

Huset ble 100 % vellykket.

Boligen er i halvannen etasje, og den er for tiden fritidsbolig. I denne regionen finnes det svært få slike bygninger, og på grunn av at den er relativt sjelden og i liten grad er endret etter at den ble oppført, er den nå et svært verdifullt kulturminne fra sin tid. Verdien av boligen forsterkes ved at tilhørende uthus inngår i kulturmiljøet.

Dagens eier, Per Bjørn Foros, fikk tilskudd av Kulturminnefondet til utbedring av huset. Han ønsker etter hvert å åpne huset i forbindelse med kultur- og foreningsaktiviteter. Dette er et positivt tiltak særlig for å formidle byggeteknikken husets særegne historie.

Per Foros bygde ikke bare selve huset – han gjorde også alt innvendig selv. Innredninger, møbler og annet innbo er selvlaget, og det mest spesielle er kanskje alle de selvlagde diktene som er skrevet på veggene. Dette gir huset en spesiell karakter noe som også gir huset en annen og større verdi. Vi kan si at hele huset er et dokument over selvbyggeren og personligheten Per Foros. Over inngangsdøra står følgende sitat som viser hva vi i kulturminnevernet bør være opptatt av: ”Lat oss inkje forfederne gløyma.”

Vi kan si at hele huset er et dokument over selvbyggeren og personligheten Per Foros.

Vi skal ikke glemme forfedrene, og vi skal heller ikke glemme gjenreisningstida etter andre verdenskrig da det i Norge ble bygd hus i forskjellig kvalitet med ulike byggematerialer. Jordhus fikk, særlig på grunn av lave byggekostnader, sin plass i vår bebygde kulturarv. Og for selvbyggere på 1950-tallet var kanskje Rohjans bok det som gjorde at det ble bygd mange hus av denne typen: «For selvbyggerlag og den enkelte selvbygger vil det sikkert bli en «hobby» å skaffe seg hjem, ektemake og barn – istedenfor å gå og holde damen i hånden i 10 år (eller mer) og vente på en høyst tvilsom tildeling av et høyst tvilsomt produkt som kalles leilighet.»

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fortidsminneforeningens magasin «Fortidsvern», nr. 2/2016.