Da tømmerfløting var storindustri

Fiskvikrokkdammen i 2006. Foto: Einar Engen

Fiskvikrokkdammen i 2006. Anlegget gir et godt innblikk i hvordan damanlegg i mindre elver og vassdrag ble konstruert i siste halvdel av 1800-tallet. (Foto: Einar Engen)

Norge har en lang skogbruks- og fløtingshistorie som strekker seg om lag 1000 år tilbake. Dette har satt sitt preg på det skogbildet vi har i dag og det har etterlatt seg en mengde kulturminner, særlig i forbindelse med tømmerfløtinga.

Av Einar Engen

Denne artikkelen gir et kort innblikk i dette med særlig fokus på et område i Rendalen i Hedmark. Her finnes blant annet to viktige kulturminner fra denne virksomheten. Fløtingsdammen Fiskvikrokkdammen i ei tverrelv til Glomma, og slepebåten M/S Storsjø som dro lenser med tømmer langs den 3 mil lange Storsjøen i Renavassdraget.

Skogbrukets betydning for økonomisk vekst
Skogbruket har alltid vært en viktig næringsvei i Norge. Særlig i en periode da tømmer til industri, hus- og båtbygging var etterspurt på kontinentet. Med store skogområder langs de store vassdragene, ble det mulig å eksportere store mengder trelast. Dette var ei næring som skjøt fart på 1400-tallet og som varte helt fram til begynnelsen av 1900-tallet, men det var særlig på 1500-tallet at eksporten fikk den virkelig store økningen. Det var særlig behovet til trelast for skips- og husbygging som var årsaken til den store økningen.

Skogbruket har alltid vært en viktig næringsvei i Norge.

Den store etterspørringa etter godt virke førte til at det på 1600-tallet ble innført regulering av skogsdrift, sagbruksdrift og trelasthandel. Restriksjonene, sammen med mindre behov for trelast til havnebyene i Europa, førte til stagnasjon. Utover på 1700-tallet ble konjunkturene noe bedre og eksporten økte.

Da sagbruksprivilegiene, som ga enerett til et bestemt antall sagbruk å skjære tømmer til eksport ble opphevet i 1860, ble det nå mulig å etablere sagbruk ved elvene. Flere industrianlegg med sagbruk drevet av damp ble bygd etter opphevelsen av privilegiene. Rent økonomisk for landet var det særlig skogressurser, inntekter fra fiske og skipsfart som var årsaken til økonomisk vekst og forbedret kjøpekraft på 1800-tallet.

M/S Storsjø, slepebåt. Foto: Einar Engen

Tømmerfløting på stille vann var avhengig av slepebåt, som M/S Storsjø. Den mindre båten foran er en varpbåt, som ble brukt til å sikre slepebåten under fløting. (Foto: Einar Engen)

Tømmerfløting
Med flere hundre år med avvirkning av skog langs de store elvene, ble skogene uthogd – særlig når det gjelder store dimensjoner. Med dette ble det behov for å se hvordan man kunne til rette for fløting på tverrelvene og i sidevassdragene. Litt enkelt kan man si at man etterhvert måtte finne nye og andre løsninger for å frakte tømmer på mindre elver og bekker. Videre var det det en utfordring å  frakte tømmer på stille vann.

Når det gjelder Glommavassdraget, som har vært den viktigste transportåra for tømmer, økte kvantumet fra 450 000 kubikktømmer i 1860 til 970 000 kubikkmeter i 1870. Dette er nesten en fordobling på bare 10 år. For å klare dette ble alle tverrelver og bekker rensket og tilrettelagt for fløting. I elver med store steiner eller i vassdrag hvor det av andre årsaker var vanskelig å få fram tømmeret på, ble steiner sprengt vekk og langs elvekantene ble det bygd forbygninger i stein eller tre. Det siste også for å hindre erosjon. Dette var en form for kanalisering for å lette arbeidet for fløterne.

Glommavassdraget har vært den viktigste transportåra for tømmer.

Det viktigste tiltaket man gjorde var å bygge fløtingsdammer for å regulere elvene eller å samle vann for å gi nok vannføring under fløtinga. I noen bekker og elver ble det bygd flere dammer for å være sikret nok vann.

I det store Glommavassdraget ble disse bygd enten i stein eller i tømmer. Rent teknisk ble dette løst ved at de ble bygd som kistekonstruksjoner med frontvegger og bakvegger. I tømmerkistedammene ble veggene bundet sammen med tverrstokker og kistene ble fylt med stein for å være tunge nok til å stå i mot vanntrykket. I Glommavassdraget var det vanligst å bruke nålestengsler hvor det ble satt stående plank for hånd på denne typen dammer.

Fiskvikrokkdammen i 2006, sett fra oversiden. (Foto: Einar Engen)

Fiskvikrokkdammen i 2006, sett fra oversiden. (Foto: Einar Engen)

Fiskvikrokkdammen
Dammen ble bygd i elva Rokka i 1858 og var i drift fram til 1919. Årsaken til at dette var siste bruksåret kan henge sammen med dårlige tømmerpriser og endrede konjunkturer. Det store børskrakket noen år senere, i 1921-22, satte på mange måter et punktum for skognæringa for en lang periode. Tømmerpriser og inntjening var viktig i et område som i lang tid hadde vært preget av store skogeiere eller «skogsbaroner» som de også ble kalt.

Fiskvikrokkdammen er bygd som en tømmerkistedam med to store laftede kasser med ei damluke midt på.

Dammen ligger cirka 650 m.o.h. i fjellområdet mellom Glomma- og Renavassdraget. Den ligger der hvor terrenget flater litt ut og møter et område med myrer. Videre er den plassert slik at terrenget danner naturlige forlengelser av damarmene.  Dette er et trekk vi finner ved flere damanlegg i denne regionen. Man brukte altså terrengets beskaffenhet, både for å samle vann og som naturlig stengsel.

Rent byggeteknisk er Fiskvikrokkdammen bygd som en tømmerkistedam med to store laftede kasser med ei damluke midt på. Damgulvet som ligger under vann og dambroa binder de to damarmene sammen. Dambroa og damgulvet har feste- og støtteanordninger for «nålene» som settes når dammen skal fylles. Tømmerkistene ble fylt med stein ble fylt med stein for å stå i mot vanntrykket, og de overbygde damarmene ble brukt som lagerplass for «nålene».

I 1990-åra ble dammen delvis rekonstruert ved at mesteparten av de laftede kistene ble bygd opp igjen som kopier av de som opprinnelig stod der.

M/S Storsjø. Foto: Einar Engen

M/S Storsjø ble bygd i 1912 og var i drift fram til 1982. I dag er den eid av Venneforeningen til M/S Storsjø, og skal restaureres til bruk i turistnæringen knyttet til tømmerfløtingshistorien. (Foto: Einar Engen)

M/S Storsjø
I 1912 ble den dampdrevne slepebåten Storsjø bygd. Den er en av svært få gjenværende båter av denne typen. Storsjøen er cirka 30 kilometer lang og transport av tømmer ble vesentlig enklere med dette hjelpemiddelet. Storsjøen tilhører Renavassdraget, som er et sideelv til Glomma. I dette området var det store skogressurser slik det ellers var i Hedmark – Norges største skogfylke.

M/S Storsjø trakk store tømmermengder fra Åkrestrømmen i nord til Sjøli i sør. Fra sjøen ble tømmeret fløtet ned til Glomma og videre til eksport eller til industrianleggene langs Glomma. Langs Storsjøen på begge sider ble tømmeret transportert med til sjøen fra de omliggende liene og veltet ut i sjøen. Nord for Storsjøen var det flere større og mindre elver som ble brukt som fløtingselver.

M/S Storsjø trakk store tømmermengder fra Åkrestrømmen i nord til Sjøli i sør.

På begynnelsen av 1950-tallet ble dampmotoren skiftet ut med dieselmotor, som fortsatt er i funksjon. M/S Storsjø var i drift fram til 1982, da ble den solgt til en privatmann på Gjøvik som delvis bygde den om, blant annet ved å bygge på et soldekk. I 2014 kjøpte Rendalen kommune båten tilbake og overlot den til Venneforeningen M/S Storsjø.  Venneforeningen vil sette den i stand til slik den var som slepebåt for tømmer, og bruke den i turistsammenheng knyttet til satsinga på denne ved Åkrestrømmen.

Hva med framtidig bevaring og bruk av disse kulturminnene?
Eksemplene som er nevnt over er fysiske minner fra skogbruksaktiviteten i Rendalen og særlig til fløtingshistorien. Selv om Fiskvikrokkdammen er knyttet til ei elv som renner vestover og ikke ut i Storsjøen, ligger den i nærområdet til Storsjøen noe som gjør at man kan oppleve to spesielle kulturminner, og som var i bruk og drift samtidig. De er også viktige i forståelsen av datidas transportutfordringer, i en periode før tømmerbilene tok over tømmertransporten og vegnettet var godt utbygd.

Det er nå en god mulighet til å fortelle om tradisjoner og historie om skogbruk og tømmerfløting, enten man blir med på en tur på slepebåten eller tar turen opp til Fiskvikrokkdammen.

Fiskvikrokkdammen ca. 1993. Foto: Hedmark fylkeskommune

Fiskvikrokkdammen fotografert i forbindelse med registrering av dammer i Hedmark ca. 1993. Året etter ble anlegget delvis rekonstruert. (Foto: Hedmark fylkeskommune)

 

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Fortidsminneforeningens magasin «Fortidsvern» nr. 3/2016

 

X

Del dette med en venn